Fordeler og ulemper

Track: Patrick Watson – Words In The Fire

Å bo på en liten plass har klart sine fordeler og ulemper. Er ikke fullt så overbeist på fordelene enda men jeg forsøker så godt å tilpasse meg dette nye livet her i bygda.
For eksempel, det er ikke en helsekostbutikk her. Ikke som jeg har funnet i alle fall. Det betyr at jeg må lete etter alt jeg trenger til mitt kosthold i alle disse små butikkene. Litt her og litt der. Litt trim skader ingen men det er jo litt frustrerende. Noe fins ikke her i det hele tatt og da må jeg enten be mamma, som for øvrig ikke kan noe om mitt kosthold finne ingrediensene i byen eller så må jeg pent vente til jeg kommer dit selv.

Butikkene som er her syns ikke jeg er noe å skryte av. Det er lite utvalg, klær og sko er dyre og klærne er ikke akkurat i min størrelse med mindre jeg ikke vil bruke hele lønna på det. Jeg er vant med store butikker, stort utvalg og det at man finner alt på én plass.
Det positive med butikkene er jo at de ansatte har bedre tid til deg og det fins jo faktisk nettbutikker. På den tiden jeg skal være her burde jeg bli vant til det bygda har å tilby.

Jeg testet ut bygdas kor. Jeg vurderer enda om jeg skal synge der fast. Har vært yngst før i en forsamling av mennesker men dette er annerledes. Tror snittalderen på de som går der er mellom 45 og 50 år. Vi er på ulike steder i livet, jeg og de. Jeg føler meg skikkelig teit som enda ikke har minst en unge, er gift eller forlovet med noen og ett eget hus. Omtrent alle jeg har møtt og hilst på har nemlig det og  noen av de er yngre enn meg. Det er vel sånn bygdelivet er. Det er vel et par på jobben min som ikke har noen av delene men det er en stor arbeidsgjeng. Følelsen av å stå utenfor er stor og jeg liker det ikke. Likevel kan jeg ikke gjøre noe med det. Å være i et kor kun for musikkens del er ikke noe jeg ønsker. Vil ha hele pakken. Savner koret mitt i Tromsø. Musikk som jeg likte og mennesker på min alder (og noen eldre selvsagt) på ulike steder i livet og alle respekterte deg for den du var.

Noe som har vært skikkelig irriterende er at brannalarmen har gått to ganger på ei uke. Hva som forårsaker det vites ikke men det har ikke vært brann i det hele tatt. Første gangen var på mandagskvelden og noen orket ikke engang å komme ut i gangen for å sjekke. De bare ble inne. Det luktet litt rart ute i gangen så vi som var der banket på dørene og da kom det folk ut. Noen var irriterte, de så jo på film! Tenk om det faktisk brant ett sted?
Brannalarmen gikk igår også, på dagtid. Ikke så mange var hjemme men det var noen gutter som bare løp ut istedenfor å sjekke om det brant noen steder og nullstille alarmen. Kanskje de egentlig sitter inne og røyker noe ulovlig? Man kan aldri vite... Blir skikkelig skjelven av at alarmen går, vet aldri om det er falsk eller ikke. Definitivt en ulempe når man bor i samme bygg som mange andre.

En av fordelene med å bo her er at det ikke er så langt til alt.  Syv minutter til jobb, fem minutter til flere butikker, fem minutter å gå til nærmeste matbutikk. Selv om jeg nå har bil velger jeg heller å gå til butikken. Å gå til jobb kommer til å ta litt mer enn syv minutter siden det er noen kilometer dit. Nært til naturen og turløyper. Håper det blir flere fordeler i fremtiden...

Tåkelagt

Track: F.A.C.E. – Million Lights

Daniel slengte en stein i vannet for å lokke
hunden oppi. Hun ville ikke likevel.

Jeg lever. I really do. Det er bare så utrolig kjedelig på den nye plassen.
Det fine er at postmannen endelig har lært og lese og jeg slipper å få reklame i postkassen min.
Her om dagen gikk jeg 5 km bare fordi jeg ikke hadde noe å gjøre. Dette var på kveldstid og jeg endte opp på en bar. Utrolig nok var det en mann som ville spandere på meg, alkohol. Han trodde kanskje han fikk seg noe den kvelden men jeg sa klart i fra. Han tok ikke et nei for et nei og måtte true med å banke han for at han skulle skjønne at jeg faktisk ikke ville. Bygdetullinger. Han forlot meg heldigvis til sist. Å betale for alkohol er ikke det samme som et fripass til hva man måtte ønske.
Til å være en kjedelig plass har de visst nylig hatt veteranbil-treff. Dette så jeg på turen til "sentrum". Der var det stor lode-faktor og mange biler tøffet seg med å kjøre utrolig fort. Ungdommen nå til dags.

På mandag starter jeg på jobb. Har allerede truffet ei jeg skal jobbe med ganske mye. Hun virket grei og det tror jeg jammen hun er. Omvisning på skolen har jeg og fått og siden man er ganske mye ute har jeg kjøpt meg en ordentlig sekk. Nå mangler det bare ordentlige sko og klær. Ett sted må man jo starte.
Kanskje det ikke blir en så kjedelig plass når man har noe å gjøre. Jeg håper det.

På vei tilbake fra posten.

Siden min søster bor på samme sted har vi tatt oss en liten tur på fjellet. Var ikke så stort fjell, heldigvis. Som jeg sa, ett sted må man starte. Som andre steder er det løyper med poster man kan gå på. Lånte søsters tunge fjellsko. Trodde jeg skulle dø på turen, så tung var de. Hun spurte om vi skulle bytte sko siden hun hadde joggesko på seg. Husket på at hun sa det var en myr på veien så takket pent nei. Jeg kom tørrskodd over myra mens hun ble våt. Verdt å gå hele veien tørrskodd selv om det var tungt. Har ikke lyst å kjøpe sånne sko. Har også stiftet et vennskap med deres hund. Hun er en hyper valp som syntes vi gikk for sakte. Hun ville aller helst bare løpe rundt og bære alt for store pinner på turen.

Nå er jeg i Tromsø igjen. For å ta den siste eksamen slik at jeg får vitnemålet mitt. Lærerstreik tidligere i år. Syns universitetet kunne prioritert å gjøre ferdig eksamener etter streiken for avgangstudenter. Min første lønn kommer til å bli ganske kjip i forhold til hvordan lønn jeg kommer til å få med vitnemål. Kjip lønn hjelper selvsagt ikke på når man må fikse bilen slik at den er i ordentlig stand. Den problemstillingen tror jeg alle som eier bil kjenner til.

Onsdag like før kl 20.

Siden det selvsagt ikke finnes ordentlig kino der jeg bor har jeg benyttet turen i Tromsø med kino. Magic Mike sammen med ei venninne. Det var utrolig hett på lerretet selv om jeg ikke syntes han ene skuespilleren burde ha vært med. Grei historie, litt for lite nakenhet og dansing. For venninnen min var det vel motsatt. Litt for mye dansing og nakenhet. I kinosalen satt det hele to menn. De var sammen med to damer så kanskje de ble tvunget med på filmen av sine utkårede. Kanskje for å plukke opp noen strippetips og sånn?!

To dager på rad har det vært tåke i byen. På bygda og forsåvidt. Jeg synes det er rart men også litt fint selv om det hadde vært best med sol hele tiden. Den har jo vært ganske så fraværende i sommer. Både mandag og tirsdag var ganske varm. I dag har det bare vært kaldt. Noen bilder har det også blitt. Har ikke tenkt særlig på kvalitet fordi jeg ikke orket å drasse med det fine kameraet mitt. Har litt mye å drasse på når jeg skal hjem. Er endelig gjenforent med gitaren min. Den har bodd hos min venninne som jeg nå overnatter hos til jeg er ferdig med eksamen på fredag.

Sett fra broen.

Det er fortsatt tåke ute. Fra vinduet ser jeg bare lys. Ingen hus. Det er litt magisk. Forventer selvsagt ikke hekser og troll men det er litt stemning med tåke.
Nå er det bare få dager igjen til jeg er hjemme igjen. Dit jeg har flyttet til. Det er fortsatt rart å tenke på. Å snu om på livet og begynne på nytt. Bli kjent med et nytt sett kollegier, få meg venner, vurdere å starte i kor selv om de synger på teite ting. Kanskje til og med begynne å trene. Men da må jeg kjøpe meg nye sko først. Livet er fullt av valg man må ta. Å stå for valgene er enda vanskeligere men desto tøffere er man når man klarer det.

Mine tanker rundt lavkarbo

Track: Marcus Foster – Shadows Of The City

Nå har jeg gått på lavkarbo siden midten av september. Frem til nå har jeg rukket å gjøre meg noen erfaringer som jeg gjerne deler med dere andre. Dette er ikke for å få folk til å begynne med det. Fikk bare så veldig lyst til å blogge litt om mine tanker og erfaringer rundt akkurat lavkarbo.
Siden jeg startet har jeg gått ned 6 kg. Kun ved å endre på maten. Hadde jeg orket å trene i tillegg vet jeg at jeg kunne gått mer ned i vekt på denne tiden.
Jeg har økt fra maks 15 gram karbohydrater til 18 gram karbohydrater pr dag. Foretok den økningen for å se om jeg fortsatt kan være i ketose og gå ned i vekt. Funker det blir jeg å øke til 20 gram karber, noe som gjør at jeg kan velge litt mer i form av mat. Man kan vel si at jeg følger Atkins.

Lavkarbo-mat er ikke billig. Å lage mat fra bunnen av er ikke billig. Jeg lever på studentøkonomi, og penger jeg hadde tenkt å spare til bil går rett til mat. Heldigvis koster ikke brokkoli og blomkål særlig til penger, eller enkel hermetikk. Det er kjøtt og fisk i rent format som koster penger.

Man må være kreativ. Det fins mange flotte oppskrifter i skikkelig lavkarbo-stil. Noen oppskrifter inneholder litt flere karbohydrater enn ønskelig og da kan man velge å fjerne den ingrediensen eller finne på noe annet som kan passe. Savner ikke poteter, og jeg spiste mye potetmos før. Blomkålmos er minst like godt selv om det tar lengre tid å lage. Stivelse er ikke bra for kroppen uansett, samt masse sukker. Tomatpuré inneholder f.eks mye sukker, derfor velger jeg å bruke vanlige tomater når jeg lager noe som skal inneholde det.

Det tar ofte tid å lage mat, fordi man kan ikke kjøpe burgerbrød på butikken mer, eller kjøpe ferdig-retter. Jeg bruker en del tid på å lese meg gjennom ulike oppskrifter på nettet for å finne noe som passer for meg. De som spiser mer karbohydrater trenger nok ikke bruke like lang tid som meg.

Fant fort ut at fett metter mer enn proteiner. Fordi jeg spiser mye mer ren mat i form av kjøtt og fisk som nesten bare er proteiner og kalorier, må jeg passe på at jeg får i meg nok fett. Fett metter og fett forbrenner fett. Har mange ting jeg må tenke på. Ikke bare passe på å få i meg nok fett og lite karbohydrater men også kalorier. Jeg bruker siden diett.no der jeg skriver ned alt jeg spiser. Liker den siden. Da jeg registrerte meg der måtte jeg skrive inn vekt og aktivitetsnivå. Ut i fra det fant nettsiden ut at jeg bør spise ca. 2600 kcal hver dag. Jeg spiser mellom 1200-1500 kalorier hver dag. Aller helst ikke 1500 kcal. Det er krevende å passe på alt sammen men jeg klarer det.

Etterhvert som jeg leste andre blogger med lavkarbo-tema fant jeg en super nettbutikk. iHerb. De fleste innenfor lavkarbo har hørt om siden, og jeg har allerede bestilt mange ting. To pakker er på vei til Norge snart og jeg har mange ting på ønskelisten. Det tar litt tid å få varene fra USA og man bør være forsiktig slik at man ikke bestiller ting som er ulovlig å innføre til Norge. Husk på at man kan velge en gratis prøve ved hver bestilling.
Man bør altså snike litt på andre blogger, gjerne kjøpe en bok eller tre, bestille fra iHerb siden noen ingredienser koster en del i norske helsekostbutikker.

Det er utfordrende. Å gå forbi all reklamen for mat man for bare noen måneder siden ville spist uten å tenkt seg om. Pølse i brød, hamburger, pommes frites, spaghetti, ris og deilige sauser. Godteri og potetgull også. Har vært hjemme hos familien min én gang etter at jeg startet på lavkarbo. Det var tøft. De visste om at jeg ikke kunne spise de tingene men de gaflet i seg småkaker og potetgull etter middag. Jeg tenkte at ett potetgullflak ikke kunne skade, men hvem klarer egentlig å bare spise ett flak? Ingen. Jeg lot være. Knasket heller på en atkins-bar.
Men jeg har lært mye, selv om det er utfordrende. Trøster meg med at det ikke er bra for kroppen min og det hjelper faktisk.

Tålmodighet er også en fin ting. Og viljestyrke. Gode venner som støtter opp om en. Familie som vet om det. Min familie har spurt en del om hva jeg holder på med og hjulpet meg med f.eks fisk. Jeg vil helst ikke spise frossenfisk fra kjøledisken som kommer i skiver. Noe av det kan være utvannet og det gidder jeg ikke. Vil vite hvor fisken min kommer fra.
Jeg kommer til å fortsette med dette og håper at dere bloggere ikke går lei av litt lavkarbo-prat iblant.

Dette er et eksempel på hva et innkjøp i lavkarbo-ånd kan være. Egg, karbonadedeig, fløte (som jeg brukte til å lage bounty lørdagskvelden), paprika (selv om jeg ikke liker det og er til marsvina så er paprika visstnok fint i lavkarbo-mat) samt det andre dere ser.

mobilbilde :)

Dette spiste jeg til middag idag! Peppermarinert entrecôte (coop) med hakkede tomater og løk. Enkelt men veldig smakfullt. Litt karbohydrater i måltidet men det gikk bra. Er litt lei brokkoli og blomkål for tiden så dette alternativet som løk og tomater var jammen bra.

Mykt regn

Track: Beirut – The Rip Tide

Så jeg vandret i mørket. Uten refleks, for den hadde jeg ikke tenkt på før jeg gikk ut.
Partier av veien var ikke opplyst. Gatelysene var slukket. Veiarbeid.

Det var stille. Fint å gå alene. En tur. Ro til å tenke.

Google.

Ingen musikk i ørene, ingen tv, ingen internett. Bare meg, høsten og mørket.

Regndråpene kom. Drypp drypp. Først bare noen få. Jeg vandret videre i håp om at det bare var noen regndråper og ikke noe mer.
Intensiteten økte. Drypp drypp drypp. Dråpene traff ansiktet mitt. Jeg var for langt unna til å nå hjem uten å bli veldig våt.

Snudde gjorde jeg likevel. Regnet var mykt men samtidig tungt. Man kan vel si at jeg gikk mot lyset, for jeg vandret raskt tilbake til der gatelysene var på. Vannfast mascara hadde vært lurt å hatt på seg. Ble sort rundt øynene og regnet gjordet at alt havnet i øynene mine. Det svei.
Snart hjemme. Snart inne. En smule våt.

Hengte opp jakka og skjerfet. Tittet ut av vinduet. Betraktet regnet fra innsiden.
Det var en fin tur. Selv om det begynte å regne.

Frihet er.

Track: Amy LaVere – Red Banks

Frihet er...

å bli kjent med fremmede som har gått seg bort.

Frihet er...

familie og folk man er glad i.

Frihet er...

å kunne slappe av når man trenger det.

Frihet er...

blomster, lukt og farger.

Frihet er...

uskyldige øyner.

Frihet er...

søte og gode ting i livet.

Frihet er...

å smake på rare ting.

Frihet er...

en som tar deg for den du er.

En artikkel som bør leses

Track: Yellowcard – Sing For Me

Denne artikkelen er noe jeg anbefaler alle å lese. Den heter "Overvektige møtes med fordommer og hån" og sier mye om hvordan ting er for veldig mange overvektige. Har selv opplevd, og opplever stadig at slike ting skjer. Har også opplevd at det er vanskelig å komme i kontakt med andre mennesker. Folk ser bare den tjukke jenta, ikke personen bak. De vennene jeg har setter jeg stor pris på. Jeg unngår fester og andre tilstelninger med mange mennesker fordi jeg er redd for å ende opp alene. Alle har sett en film der den tjukke jenta eller gutten sitter i et hjørne for seg selv mens alle andre har det gøy. Nettopp det jeg er redd for.

Fester og andre sosiale happenings er for normale, flotte og attraktive folk. Har sjeldent blitt bedt på fester og vors/nachspiel, og jeg tror det er fordi jeg er overvektig. Hvis man ser på bilder av festglade mennesker, hvor mange overvektige mennesker finner du egentlig? De man ser har veldig gode venner. Mennesker som bryr seg om alle, ikke bare de som er normalvektige.
Før var jeg veldig sårbar i slike situasjoner. De gangene man hørte snakk om fester og andre koselige hyggestunder med mange i samme klasse på skolen, eller man hørte om festene i ettertid. Følte meg utstøtt. Alene. Ikke verdig nok til å være sammen med de "kule", for de hadde flotte kropper og var superpoppis. I dag har jeg ikke slike tanker. Ja, det kan være litt sårt når alle utenom meg blir invitert på ting og jeg tar det litt personlig også men det er ikke like sårt som før. Tenker at de går glipp av noe bra. For jeg er egentlig bra. Er ikke bare tykk, jeg er et menneske som alle andre. Like mye verdt.

Tror i mange tilfeller at folk er redd for å være sammen med tykke mennesker fordi da blir de selv sett dumt på. Mange ganger skulle jeg ønske at mobbingen jeg opplevde på hjemmebane og på skolen ikke fantes, eller at jeg heller sultet meg istedenfor å finne trøst i maten. Det var min eneste trygge holdepunkt i en vanskelig hverdag. Ingen steder å rømme, ingen dager som var like utenom mobbingen. Maten var der. Den gjorde meg syk og feit. Hadde jeg sultet meg ville jeg vært mer godtatt i samfunnet, for tynne mennesker er populære. Det tenker jeg, etter mange år som overvektig. Det er riktig for meg. Man kan si hva man vil om feite folk men jeg er ikke ei som er lat og dorsk, sitter på rumpa hele dagen og er dum. Det er en myte som mange tror på. Jeg må jobbe ekstra hardt for å bevise at jeg ikke er dum og lat og dorsk enn de fleste andre. En lat og dorsk normalvektig person blir sett på som lat og dorsk, jeg blir satt i den båsen uansett hvor hardt jeg prøver å motbevise dette. Arbeidet om å bli frisk mentalt tar lengre tid enn det å få skikk på kroppen sin. Noen ganger like lang tid. Akkurat som anorektikere som har blitt normalvektige, som ser den feite jenta i speilbildet sitt hver dag, ser overvektige det samme speilbildet når hun/han har blitt normalvektig. Det er nok ikke mange som tenker slik.

Fokuset på kropp i dag har blitt så stort at det tærer på selv de med bare ett kilo for mye. Slankekurer, dietter, retusjerte bilder av pene modeller, bmi, tips og triks for en bedre kropp er noe som man møter i media hver dag. Tenk for en befrielse det hadde vært, om media hadde sluttet å skrive om slike ting i en hel uke. En hel uke med fokus på helt andre ting. Hva om overvektige var i reklamebildet? Hva da? Hva med de som sykelig tynne? Med et eller annet handikap? Du ville ikke kjøpt sjampo eller tannkrem, det nye knekkebrødet eller kjøpt klær fra Gina Tricot eller Dressmann om det var overvektige mennesker som spilte inn reklamen eller var på store plakater i din by. Har enda til gode å se en overvektig person som butikkansatt i en klesbutikk.

Helsemessig er det bra at folk er innenfor normalvektige rammer. Man unngår en del sykdommer, og helseplager, og selvsagt mobbing og hån for sin unormale kropp. Dessverre så har tilgang på mat og råvarer som sukker og salt gjort at det er svært mange mennesker som sliter med vekta. Noen blir overvektige fordi de bare har feil innstilling til sin egen helse og syns det er greit med en BigMac hver dag, andre fordi mentale problemer fører de enten trøstespising eller total avsky mot mat. Alle trenger mat. Mat er makt. Utgangspunktet er forskjellig uansett. Likevel blir man satt i bås straks man ikke ser normal ut. Det er trist siden det er så mange overvektige mennesker. Så mange som har problemer med mat. Ingen liker folk med et handikap. Det er flaut. Overvekt idag er blitt et handikap, ingen liker de heller nå. Tro meg, hadde det vært så enkelt som å slutte å spise hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg trenger ikke mat og fortjener det heller ikke. Det er likevel noe jeg er nødt til å se hver dag om jeg har lyst på energi for å kunne være sosial og jobbe og studere.

Mobbing, fordommer og hån mot overvektige og andre "utskudd" kommer aldri til å slutte. Om én person har forstått at det er vanskelig å ikke se ut som alle andre så har jeg ikke brukt tiden min forgjeves på å skrive dette innlegget. Ikke utelat overvektige personer fra fester bare fordi du syns de er dumme. Det er isåfall du som er dum, som går glipp av morsomme folk. Nei, ikke pga utseendet men fordi mange faktisk eier humor. Ingen er like uansett og det er dumt å kun dyrke perfekte personer. Mobbing, hån og fordommer. Jeg har følt det på kroppen flere ganger og så lenge jeg er den feite jenta blir jeg også til å oppleve det flere ganger. Man skulle tro at voksne mennesker hadde respekt for alle mennesker men jeg har opplevd at det er ikke tilfellet. Veldig dumt siden disse voksne en eller annen gang i livet oppdrar små barn som da ser at det er lov å håne mennesker som ser litt annerledes ut. Det vil aldri ta slutt, med andre ord.

Det er ikke størrelsen det kommer an på...

Track: Luce – Happée Coulée

...ei heller utseendet.

Google-dawgs.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er min kjærlighet til hunder og en herlig opplevelse idag.
Jeg gikk en litt annen vei i ettermiddag for å komme meg til nærbutikken. Midt på broen fikk jeg hilse på to små, søte hunder. Chinese crested powder puff, eller kinesisk nakenhund med pels på. Sært! Kvinnen var forholdsvis ung og hadde en morsom løsning på sine gåturer. En i bånd, den andre hunden lenket til den andre. Ikke noe tull her i gården. Ett bånd til to hunder. Tispen ville opp til meg så jeg fikk ta den opp. For at det skulle gå måtte kvinnen løfte opp hannen. Fikk mange kyss av begge to. Hannen hadde også underbitt, noe som var søtt selv om det ikke er helt rasestandard. Vi sto og pratet lenge om løst og fast innenfor hundeverdenen og det med en helt fremmed person. Hun smilte og lo og hadde det skikkelig bra. Jeg ble virkelig smittet av denne positive tilværelsen og dette løftet min dag til et helt nytt humør-nivå. Tenkte først at jeg kun ville få klappe litt på hundene før hun så gikk videre. Neida, hun tok seg tid. Håper jeg treffer henne flere ganger.
Denne opplevelsen ga meg inspirasjon.

Utseende kontra personlighet.
I hundeverdenen snakker man ofte om rasestandard, og avvik fra dette utgjør en mindre kvalifisert hund for avl. Underbitt, overbitt, lengre ben, avstand fra ben, for mye hår, for lite hår... listen er lang. Det som er litt underlig iblant, er at det kun er mennesker som bryr seg. En hund elsker deg uavhengig av størrelse og utseende. En liten hund leker gjerne med en mye større hund. De bryr seg ikke om underbitt eller avvik fra rasestandard. Det er veldig mange blandingshunder ute i verdenen for tiden og mange av disse er faktisk veldig søte, fine, vakre, snille og gode. Akkurat som en hund etter rasestandard. Vi er blitt for fokusert på utseende og gemytt til å se personligheten bak disse hundene. Det selges dyre hunder mellom 10-25 000 kr helt og holdet ut i fra dette. Utseende. Avl. Bruksområder. På én måte skjønner jeg det, man vet hva man får. Likevel, hver hund er forskjellig.

Cutie-pie.

For å sette dette på spissen...
Skal kun perfekte, pene og vakre, smarte mennesker ha sex og få barn sammen? De som jobber best i enkelte yrker mens resten blir daffe kosemennesker som kanskje blir brukt til noe mer nyttig? Verden funker ikke slik. Det ville falt sammen. Jeg er glad i mangfoldet vi har fra naturen sin side. Vi mennesker er forskjellige, ingen hunder er like, ingen katter er like, selv ikke innefor rasestandarder. Selv eneggende tvillinger er ulike. Derfor syns jeg at det å nærmest kopiere hunder og andre dyr blir feil, fordi det er utseendet og gemyttet som er motivasjonen.
We are all individuals. 

Alle lærer.
Jeg innrømmer det gjerne, jeg har vært en skikkelig fan av store hunder. Ville ikke ha en liten teppetisser som jeg en gang kalte de for. Ville ha stor hund. Det var de kuleste, tøffeste og mest hund for penga. Nå har jeg vært ett år i Dyrebeskyttelsen og har på denne tiden hatt hunder inne i ulike former og størrelser, raser og personlighet. En liten hund betyr ikke mindre arbeid. En stor hund kan være skikkelig kosete, akkurat som en liten hund. Ingen var like. Har f.eks møtt på mange golden retrievere men ingen har vært like. Møtt på flere cavalierer men de var langt fra like. Det er kun vi som dømmer de. Jeg ble forelsker i hundene jeg møtte idag. Skulle gjerne hatt en sånn liten teppetisser, for selv om rasestandarden sier at det er vanskelig hund å trene så er det opp til oss mennesker å forme hunden slik man vil ha den. Akkurat som vi lærer barna rett og galt, lærer vi hundene det samme. Alle har forskjellige utgangspunkt men likevel kan alle lære. Uansett hvordan man ser ut. Det indre teller.

Positiv energi.
En hund elsker deg uansett. Om de er små eller store. I menneskeverdenen blir man sett ned på om man er for stor, eller for liten. Stygge mennesker får rare blikk mens de lange, flotte blikkene er liksom forbehold for de som er pene. Hvem som bestemmer det er uvisst, man bare vet at de menneskene på hjørnet ikke er like pene som de andre. Vi har blitt opplært til det. Likeså gjelder dette hunder. De som ikke liker boxere liker istedenfor border collier osv. Alle liker noe. En hund ser ikke på utseendet når de hilser på deg. Det de legger merke til er din kroppsholdning, din energi. Har du en positiv energi blir du ofte møtte med kyss fra hunden. Er du redd for hunden trekker den seg heller unna. Ganske enkelt egentlig. Mennsker har en tendens til å pynte på sannheten.

Skjønnhet.

Ta meg for den jeg er.
Jeg kunne godt tenkt meg å hatt en liten hund, så lenge det er en som passer til min livsstil. Det ville vært samme valget hva en livspartner angår. Kan ikke ha en sinna slappfisk som type om man selv er mer aktiv og glad. Hunder velger også ut sine venner ut i fra energinivåer og likhetstrekk. Noen vil kanskje reagere på at jeg har sammenliknet mennesker med hunder. Da har jeg kanskje gjort noe riktig. Dette er min mening. Hva andre syns er mer riktig har jeg ikke noe behov for å vite. At innlegget ikke er strukturert gjør heller ikke noe for meg. Det kommer forresten aldri til å bli slutt med rasestandarder og konkurranse i skjønnhet. Jeg liker små hunder, som mellomstore til store. Med og uten underbitt. Rare personligheter. Alle. Sinna hunder også. Det er ikke deres feil, det er mennesket som ofte skaper frustrasjon som igjen fører til sinna hunder. Ikke at jeg ville hilst på en sinna hund da. Men jeg liker de, alle sammen, akkurat som mangfoldet i menneskesker. Har mange ulike venner, alt fra de som betraktes som sære, til de som er gudinner og kjekkaser. Hunder har lært meg at jeg kan like hunder uansett størrelse og rase, det kommer ikke an på størrelsen eller utseendet men personligheten. Ta meg for den jeg er, hunder gjør det.

For å roe ned...

Track: Stella – Kesän heinä on hiljaa hetken

Noen ting gleder meg mer enn annet når jeg må roe ned. Sinne. Uro. Negativitet.
Da er det fint å kunne google fine dyrebilder. Slik som dette rett nedenfor. Marsvinet er ikke mitt. Veldig søt og det er et fint bilde.

 

 

 

 

Marsvin som spiser. Marsvin blir glade når de spiser.

Andre ganger kan jeg bli roligere av å sjekke youtube for fine videoer. Også denne gangen i samme dyrekategori.

Av og til kan man glede seg til nye filmer som skal bli sett på kino!

Eventuelt tråle rundt på spotifylisten sin og finne låter man synger med for full hals.
Slik som denne. Ellie Goulding – Your Song

It's a little bit funny
this feeling inside
I'm not one of those who can easily hide
I don't have much money
but boy if i did
I'd buy a big house where
we both could live

So excuse me forgetting
but these things I do
see i've forgotten if
they're green or they're blue
anyway the thing is
what i really mean
yours are the sweetest eyes i've ever seen

Nå har jeg roet ned. Ikke mer sinne og negativitet. Glad i sinnet og klar for å legge seg og starte en ny morgendag med friskt mot. Det hjelper selvsagt på at det er meldt godt vær i byen imorgen med rundt 20 varmegrader! Varmest når jeg er ferdig på jobb. :) Forresten, takk for fine kommentarer på forrige innlegg. :)

 

 

Vinterferie/studieuke

Track: Miike Snow – A Horse Is Not A Home

I går dro Scott avgårde med eieren sin. Har vært en helg på både godt og vondt. På bildet har Scott uskyldige øyne. Han har ikke vært særlig glad for at jeg har dratt han fysisk bort fra marsvinburet. Gjorde alle triks i boka for å få han til å forstå at marsvinburet var fy-fy, for svina mine ble jo redd den store hunden som pusta og peste og ville inn i buret. Fredagen var jeg på skolen, og da måtte jeg ha svina inne på badet. Har vært stressende, Scott som ikke forsto og nervøse marsvin som ikke turte å gå ut av huset sitt for å spise. Han er jo en jakthund, så er forståelig, men bør kunne høre på ulike kommandoer. På bildet sitter han ved marsvinburet (som dere ikke ser på bildet), rotet under bordet og kastet gnagersjampoen på gulvet.

Gåturene har også vært et skikkelig stress. Å treffe på andre hunder har vært helt greit, for jeg har stoppet helt opp og latt den andre hunden gå forbi. Det verste har vært at han har dratt meg avgårde, konstant. Ikke noe "la meg dra henne rundt i fem minutter før jeg går pent i bånd"... alle turene har vært en konstant kamp om å ikke bli dratt avgårde. Sliten i hele kroppen etter helga. Selv der har ikke mine vanlige triks funket for å få en hund til å slutte å dra i båndet. Bør vel oppdatere mine hundekunnskaper og få litt mer kunnskap om hundepsykologi. Dumt at bøker koster så mye.
Scott har hatt fine sider også. Skikkelig kosegutt. Han har sovet på sofaen og i senga med meg, noen ganger lagt seg oppå meg i sofaen med snuten helt opp i ansiktet mitt. Egentlig en skikkelig godgutt. Eieren spurte meg om jeg ville passe hunden flere ganger om det ble krise. Var ærlig og sa at det ville jeg ikke. Noen hunder må man bare si nei til, selv om man har et ordentlig dyrehjerte.

I dag skulle jeg egentlig til psykologen via studentrådgivningen. Fikk sms to timer før timen om at damen jeg skulle prate med var syk, så timen ble kansellert. Det er skikkelig dumt, for jeg har mye i hodet mitt akkurat nå som burde tatt seg en ferietur. Godt at jeg har vinterferie, slipper å forholde meg til skoleting og tanker rundt studiet i en uke, og jeg kan gjøre andre ting som f.eks male og sy. Fant en fin oppskrift på linposer. Har riktignok ikke lin, men tenker at man kan bruke andre stoffer istedenfor, eventuelt bare vente til jeg har penger til linstoffer. Ble hvertfall veldig glad over å finne en slik oppskrift. Glad med mye tanker i hodet, hehe. Nå skal jeg spille The Sims 3 resten av dagen. Har en detektiv-dame med masse penger slik at hun kan reise til Frankrike når hun vil. :) Hurra for vinterferie!

I´m a fucking queen og jeg har snart bursdag!

Track: Kråkesølv – Waldemar
Sitter her og mimrer. Ligger langflat i sofaen med macWilly på fanget. Min lille godgutt, vinduet til hele verden. Vi hører musikk på spotify.
I morgen har jeg nemlig bursdag og ville finne noe musikk som passet for anledningen. Siden jeg og Mozart ble født på samme dato hadde jeg lyst å finne noe Mozart-musikk. Han er en av mine forbilder innenfor musikk. Fant noe klarinettmusikk han har komponert. Fantastisk! Jeg mimrer tilbake til tiden da jeg var dugelig god til å spille klarinett. Da hørtes jeg litt sånn ut (trykk her), og det var en fin tid. På den tiden gikk jeg på musikklinja og øvde nesten hver dag og hadde klarinettimer en eller to ganger i uka. Da jeg gikk ut av musikklinja måtte jeg øve mer på teknikk i fingrene (det skal litt kontroll og hurtighet til for å være skikkelig god) samt bare litt generelt teknikk. Det har jeg jo ikke gjort. Jeg har latt meg selv forfalle. Var utrolig fint på den tiden selv om det ikke føltes slik da. Musikk hele dagen, synge i kor, spille i storband, spille i orkester, hørelære, høre på de andre flinke musikerene, arrangering og komponering... savner den tiden. Det verket som jeg har linket til har jeg faktisk spilt selv.

Som vanlig tittet jeg i postkassen min, tenkte at det bare lå reklame der. Helt nederst lå en konvolutt med navnet mitt på. Tenkte at det kanskje var noe jeg hadde bestilt fra nettet men samtidig var det litt for tidlig å få det nå. Kastet meg over konvolutten og ble paff da jeg åpnet den. Selveste Namaste hadde gitt meg denne. Helt fantastisk! Hun følte at jeg trengte den, og det gjør jeg iblant. En påminnelse. Queen of fucking everything. Tusen takk!

Har blitt litt paff generelt denne uka. Støtte, tips, gode ord på kommentarene fra folk. Slik vokser jeg på, inni hjertet mitt. Hadde ikke forestilt meg at folk var så hyggelige og greie. Det er nemlig ikke alltid at folk er det, det opplever jo alle iblant.
Har hatt kjempevondt i hodet mitt idag. Kroppen har vært vond og ekkel. Fikk lov å droppe et møte på praksisskolen og dra hjem. Det var det beste jeg hadde gjort. Kom hjem, stjal Selma fra buret, satt henne på skulderen, skar opp paprika og la meg i sofaen med Selma på brystkassa. Hun spiste paprika og koste seg. Jeg holdte på å sovne. Klorte meg i trynet gjorde hun forresten også. Snille marsvinet. Gikk og la meg i senga på et rom uten varme. Sovnet i frossen tilstand men våknet to timer senere i varm tilstand og en hodepine som nesten var borte.

I morgen blir det feiring. Blir hele 23 år. Skal som nevnt tidligere på Kråkesølv-konsert. Satser på at formen er bedre. Uansett så skal jeg på den konserten. Kan forresten være at dette bloggtracket er blitt gjentatt. Det bryr jeg meg ikke noe om, for sangen er veldig fin. Har drømt om å få synge den med bandet. Sukk. Drømmer er fine å ha.

Første uke i praksis

Track: Lano Places – Isolation Street

Nå er første uke i praksis, av totalt seks uker, snart gjennomført. Trodde det skulle være kjempeskummelt å være i en ungdomsskole, but it´s not! Klart, noen av de guttene er litt tøffe av seg og nesten to meter høy og jentene ser rart på deg fordi du er en lærerstudent, men det går bra når de er i klasserommet. Da først kan du vise hvem som er sjefen, samt at det er gøy å se at de lærer noe. Elevene har vært så flinke i stortsett alle fagene vi har hatt de, men spesielt i faget mat og helse og kroppsøving. I ene klassen danset til og med guttene linedance, noe to av mine medstudenter hadde laget opplegg til. Var så gøy å se på. Neste uke blir spennende, for da har jeg undervisning i kroppsøving, og jeg kan om jeg vil bare ha (drama)leker. Har allerede et par leker i hodet mitt.

Tirsdagen møtte jeg noen venninner ute på en pizza-plass, og to av de kom fra Fredrikstad. Ene venninnen min hadde med seg babyen sin, og han har vokst sånn siden sist. Fikk bursdagsgaver (litt tidlig siden jeg ikke har bursdag før i neste uke da) hos henne og søsteren. Fikk to morsomme bøker, den ene handler om en gammel mann og en gutt og boken er skrevet på dialekt. Må bare få tid til å lese bøker igjen, annet enn pensum vel og merke.

Har fått meg briller forresten. Eller, oppdatert til nyere briller. Ble litt spenstige farger siden ene brillen er rosa/lilla og det andre er mørkelilla eller noe. Mer nøytralt men likevel farger på. Bruker til vanlig linser. Det er greit å kunne variere litt og samtidig faktisk se verdenen, fordi de gamle brillene ble sist oppdatert for tre år siden. Nå kan jeg slappe av i øynene på kvelden, tørre linser er ikke særlig kos på kveldstid.
I morgen skal jeg forresten fjerne stingene etter føflekkfjerningen. Det blir godt, for det klør noe sinnsykt. Vært flink å ikke klø direkte på stingene. Hardt å ikke klø like mye tilbake.

Det siste innlegget var litt vanskelig å skrive. Brukte veldig lang tid på å skrive det, men litt fordi jeg var på jobb samtidig. Mange tanker dukket opp etter hvert mens jeg skrev og det hele ballet bare på seg. Det er litt godt å ha fått ut det jeg skrev om sist, for jeg har jo fått sagt det på én måte. Den beste måten som funker for meg. Gjennom ord. Takker forresten for de som har gitt meg kommentarer på innlegget. Det var ikke forventet siden det er et litt vanskelig tema for de fleste. Bare de som leser bloggen min vet om dette. Ingen andre. Litt greit, samtidig som det hadde vært greit at de visste om det. Vet ikke om jeg ville blitt mer avslappet eller mer stresset. Kanskje derfor jeg er stille om det. Nå når jeg er i praksis er det vanskelig å spise lunsj og sånn, føler at alle følger med på hva jeg spiser. Høyst sannsynlig bare inni hodet mitt. Likevel. Blir stresset av å spise i et rom med så mange andre. Spiser ikke så mye når jeg er med andre, og jeg tenker mye på det. Når jeg drar fra skolen er jeg alltid sulten, magen rumler og bråker og det gjør vondt i magen. Positivt å spise mindre, men kanskje ikke så drastisk som dette. Et par tynne knekkebrød på mange timer. Føles fint å kunne skrive ned sånt. Nå som noen vet om dette.

Patty og Selma er for tiden veldig masete. De roper etter mat hver gang jeg reiser meg fra sofaen. De mangler ikke akkurat mat da, men de liker vel å rope etter mat. Sier noen gang til de at de ikke er marsvin, heller masesvin. Søte dummingene mine:)

Tvang

Tvangsspising. Tenk å kalle noe for det. I det hele tatt alle typer spiseproblemer, eller forstyrrelser som det egentlig heter. Det skal ties ihjel, det er flaut, ille og man er ikke normal.
Wikipedia sier dette om tvangsspising:

En tvangsspiser spiser mye mat uten å egentlig være sulten. Dette antar man gjøres for å dekke over andre behov hun/han ikke får dekket som ved for eksempel trøstespising. Noen har spiseorgier flere ganger i uka, noen småspiser hele tiden, mens noen igjen spiser svært mye i en periode, for så å faste i en like lang periode. Tvangsspising har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem.

Uansett hvordan type spiseforstyrrelse man har så er det noe som ligger under. Noe som utløser det hele. For min del så er det mange tanker, stress, noen ganger angst, tidligere selvskading, men aller mest depresjoner (i ulike bølgedaler) som har utløst det.

Nå for tiden er jeg sykelig opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg er gigantstor. I følge bmi-kalkulatorer er jeg dødelig overvektig, kanskje jeg egentlig skulle vært død. Jeg er en smule gal, for jeg ler når jeg ser folk som er på min egen størrelse. Tenker at de er så stor at de ikke får plass noen steder, og så er jeg der selv. Da tenker jeg ikke bare på plass i sin fysiske stand, men også i samfunnet. Ler litt når jeg ser tykkfalne barn også, for så bli litt trist. Trist fordi ingen hjelper de, eller forstår de, eller vil forstå. Det har nemlig vært slik for meg. Ingen ville forstå galskapen eller hjelpe meg da jeg begynte å legge på meg som barn. Mamma hadde akkurat giftet seg med en mann jeg ikke tålte trynet av, og hun fikk barn med han. Var vel kanskje sju år da jeg begynte å spise som en trøst. Så har det bare ballet på seg. Fra et lite snøfnugg, en snøkule som ruller ned en bakke og bli en kjempestor snødame.

Jeg forsto ikke det når mamma sa at jeg måtte slutte å spise så mye. Hun ble opptatt av hva jeg spiste og når. Jeg lukket meg inne i mitt eget sinn, noe som førte til mobbing på skolen. Hjemme mobbet stefaren meg. Jeg la på meg mye, så det selv, men ville vel ikke innrømme det. Hvor mye forstår man egentlig av sånt når man er 8-9 år? Maten gjorde meg aldri noe vondt. Det ble en trøst. Etter hvert som jeg la på meg fikk stefar for seg at det var greit å plage meg. Slå meg. Utnytte meg. Heldigvis har det aldri vært noe seksuelt i bildet. Utnyttingen kunne foregå av den art at jeg måtte gjøre ulike tjenester, f.eks hente røykpakken, hente ved og slike ting, og gjorde jeg ikke det fikk jeg bank. Normalt ville nok et barn gjort dette for å glede sin far og mor, men blir litt annerledes når det er tvang i bildet. Mamma visste om dette, selv om det var verst når hun ikke var der. Hun gjorde ikke noe. Bare gråt noen ganger og lovte meg at ting skulle bli bedre. Ting ble aldri bedre før jeg flyttet hjemmefra i en alder av 17.
Litt bedre om ikke annet.

Selvskading ble et nytt element i min hverdag, og jeg tenker av og til den dag i dag at det ville vært godt å bare skadet meg selv enn å spise som trøst. Er flink som ikke gjør noe av det, og nå har jeg dessuten dekket armene med tattoveringer slik at jeg ikke skal ødelegge de, om jeg skulle være så drastisk som å skade meg selv. Er sikker pingle-selvskader som bare har brukt armene mine, men det gjør vondt andre steder. Armene var nesten behagelig. Tenk å si noe sånt...
Senest i dag tenkte jeg at det ville vært bedre om jeg var død. Truffet av noe hardt. Momentant. Død. Havnet i en ulykke eller noe og bare svunnet hen. De tankene har jeg hatt siden jeg var 11 år. Husker det ganske godt egentlig. Dette med tall og hendelser.

Hver gang jeg spiser blir jeg kvalm etterpå. Tenk, at jeg spiste så mye, eller så lite, eller bare i det hele tatt spiste. Tilfredsstillelse av sult, en konstant sult i en mage som har blitt vant med å spise noe hele tiden. Har vært flink i det siste å ikke spist noe hele tiden, men det blir likevel nok til å bli kalt for småspising. Ikke trener jeg heller. Sofagris. Feit, småspisende, kvalm sofagris. Det er ikke så enkelt å gjøre noe med det når man mangler motivasjon eller lyst.

Noen ganger tenker jeg at jeg heller ville hatt anoreksi istedenfor tvangsspising som en spiseforstyrrelse. Da ville jeg i det minste vært tynn. Det er vondt uansett hva slags spiseforstyrrelser man har. Egentlig vil jeg bare være normalvektig, ikke ha noen form for psykiske problemer, rett og slett frisk i kropp og sinn. Folk kan si hva de vil, men man forstår ikke helt og fullt hva som er greia før man har følt det på kroppen eller sett det på nært hold. Har hørt at jeg kan jo bare slanke meg. Kan begynne å trene. Spise mindre og ofte, spise mer og mindre, gå til legen og få tabletter, dietter, kurer... Ikke alt funker på alle. For noen funker dietter, for andre bare å spise sunnere, andre igjen må legge om hele livsstilen sin. Kropper er så forskjellige og det finnes ikke én fasit.

Noe av det verste med å være feit, rett og slett styggfeit, er at folk antar at det er greit å se ned på en. Mange har trodd at jeg er evneveik. Ikke fordi jeg har utrykket meg på den måten, men de har sett på meg og trodd det. Synet kan bedra sinnet. Noen ganger later jeg som om jeg er evneveik også, bare for å slippe unna hele seansen med å overbevise de det motsatte. Tar på av krefter å overbevise folk som allerede har dannet seg et bilde. Som det sto i en av nettsidene jeg leste på for å finne ut mer om tvangsspising, så må man leke litt detektiv for å finne ut hvorfor ting har blitt som de er. Tenk at noe som skjedde for lenge siden berører meg fremdeles. Alt man gjør kan gjøre inntrykk i lang tid etterpå.

Åtte sting

Track: Lady & Bird – Inside

Tittelen er kanskje skremmende, men neida, det er ikke ille. Vært hos legen for å fjerne en føflekk. Det gikk kjempebra, og legen syntes jeg var kjempeflink. Hun var så imponert over meg at hun sa det opptil flere ganger. Bedøvelsen var ok å få stukket (aldri vært redd for nålestikk), og selv om jeg av og til kjente at hun skar i meg så skrek jeg aldri. Verre å bli ordentlig bitt av Selma, for å si det slik. Tror hun er lett å imponere, legen altså. Den koseligste legen jeg har vært hos, så det blir dumt når hennes vikariat er over. Fikk tilsammen åtte sting. Nå klør det, men har vært flink pike og ikke klødd på stingene. :)
Ellers så er jeg sliten, men samtidig i litt bedre humør for tiden. Vil bare sove hele tiden. Det hjelper ikke på at praksis er en uke unna selv om jeg gleder meg til det. Før praksisk må man skrive forventningslogg til øvingslærer, noe jeg hadde glemt helt av, og så må jeg finne fram tidligere praksisrapporter. I praksis vil jeg ikke få muligheten til å sove lenge om morgenen, og noen helger blir jeg å jobbe i tillegg så det blir lite tid til å få slappet av. Er litt bekymret for at jeg skal bli zombie igjen.

Noen ganger tenker jeg at jeg aldri skulle begynt på skole, aldri begynt å jobbe. At jeg bare kunne vært hjemme og gjort ingenting. Det er godt å gjøre ingenting iblant, men samtidig så ville det sikkert blitt gruelig kjedelig i lengden. Det er kanskje like greit å gjøre som man gjør idag, student og deltidsjobb. Ting hadde kanskje vært lettere uten deltidsjobben for min del, både fordi jeg ikke synes den er spennende mer og fordi den ikke gir meg nok penger. Jeg må jobbe for å kunne bo der jeg bor nå. Har ingen andre muligheter siden lånekassen ikke har hevet pengesummen for stipend og lån på mange år. Det er skikkelig dumt siden det er dyrt å bo i byen min. Alt jeg får går bort til bare husleie og strøm. Selv med billigere alternativer, måtte jeg hatt en jobb. Å bo på elevhjem med mange andre studenter er uaktuelt. Her får jeg være for meg selv når jeg ønsker det. I et kollektiv er man påtvunget å være sosial. Det er nok slik for alle, at noen dager driter man i andre og i det sosiale livet. Man trenger litt tid for seg selv. Jeg har det slik ofte.

Fikk penger fra lånekassen, den fine summen man får i starten av hvert semester. Har bestilt meg en ny tv. Er lei å ha store kassetv-er som går i stykker etter noen mnd. Den forrige tv-en fikk blå skjerm når jeg så på den. Den før der igjen sa "poff", og døde. Nå var det på tide med en nyere tv som jeg kan ha i mange år. Blir å gå fra den lille reisetv-en til broren min på 14" til en ny tv på 40"... awesome! Kjøpt meg nye vintersko. De kostet kr 799, og jeg synes det er kjempedyrt for et par sko. Forhåpentligvis holder de lenge slik at jeg kan bruke de neste vinter også. Håret er nyfarget, skal fikse meg billige briller slik at jeg ikke alltid er avhengig av linsene for å kunne se (greit å kunne våkne først før man tar på seg linser, og samtidig se mens man venter på å våkne). Til sist har jeg anskaffet billetter til årets fineste konsert, nemlig Kråkesølv! Studentpris er veldig fint. Skal ikke bruke mer penger nå. Føler at jeg har brukt penger på mange viktige ting. Sko, tv, hår, syn, konsert og ja, et par klær på salg. Har heldigvis litt penger igjen, og de har jeg tenkt å fordele utover semesteret. Har litt lyst å prøve meg på å male med oljemaling, men det er sikkert dyrt. Ikke det at jeg ikke har råd til det, handler vel mer om å prioritere.

I går på skolen bakte vi marmorkake og stekte flatbrød. Enkel oppskrift på flatbrødene, var imponert. Å bake ut leiver til å bli flatbrød er samme greia som du gjør med lefser. Man skal kunne se bordet før man hiver det på takka. Det er sykt vanskelig, for er bare et lite feiltrinn til så er det hull i deigen. Fikk det bare nesten til.
Jeg er ikke så glad i kaker og ville egentlig ikke lage kake. Tenkte bare på hvordan jeg skulle bli kvitt kaka uten å måtte tvinge den i meg, eventuelt kaste hele dritten. Da kom jeg på at det bor et vennepar nedfor skolen, men tenkte ikke på å ringe de siden bussen gikk hjemover. Spaserte ned til bussen, og så at gubben i paret var på sykkelen og ønsket meg et godt nyttår. Spurte hva planen hans var nå, og sa jeg hadde nybakt kake, om han ville ha. Han tenkte seg om, og sa at det ville han gjerne ha. Fruen kom hjem etter en liten stund, og hun fikk også kake. Begge syntes den var kjempegod, mens jeg bare syntes den smakte helt okei. Sa de kunne få resten av kaka når jeg gikk, og det ville i alle fall gubben veldig gjerne ha. Kvitt marmorkaken! Så var det flatbrødene...

Insomnia

Track: Alanis Morissette – Not As We

Dette er en av mange netter jeg fortsatt er våken så sent. Hvor jeg legger meg sent, bruker timer på å sovne. Ligger i senga, kjenner at jeg er trøtt. Lukker igjen øynene. Snur meg. Skifter stillinger. Rister på puta. Dyna. Har vært sliten siden jeg sto opp sist. Ikke sovet på dagen fordi jeg ville bli skikkelig trett til jeg tenkte jeg burde ha lagt meg. Halv tolv var et passende klokkeslett, om jeg var trett vel og merke. Nå nærmer klokken seg to med stormskritt. Fortsatt ikke trett. Bare sliten. Søkte opp søvnløshet på nettet og fant noen fine tips. Skal benytte meg av de. Hvis ikke, sliter jeg. Døgnrytmen. Gleder meg ikke til jeg faktisk må stå tidlig opp.

Her om dagen skulle jeg faktisk stå tidlig opp. Eller, senest halv ni tenkte jeg siden jeg måtte dusje. Det er kanskje sent for de fleste. La meg halv to, for da var jeg trett. Hunden la seg i senga sammen med meg. Hun lå pent i fotenden. Brukte lang tid på å sovne. Telte ikke minuttene. Lot være å se på klokken. Våknet da mamma sto opp. Hun står opp litt etter klokken 05 fordi hun skal tidlig på jobb. Hunden løp til mamma og kom ikke tilbake til meg før broren min var stått opp. I mellomtiden lå jeg våken. Husker ikke hva jeg tenkte på. Lydene var ikke så ille. Hadde lett klart å sove over det om jeg var ordentlig trett. Hunden la seg i fotenden igjen, og jeg sovnet. Halvannen time søvn fikk jeg, før jeg måtte stå opp. Det ble med andre ord ikke mye søvn den natten.

Det har vært sånn ei stund. Like før jul. Søvnløshet. Håper dette bare er for en liten periode. Kan fint slutte nå. Dette er ikke gøy. Bør vel ikke grue meg til torsdagen. Da er det skole, tidlig opp. But I do. Dette er nok et resultat på alle tankene. What goes around, comes around. I det minste er Patty og Selma våkne med meg, er ikke alene. Har sikkert ødelagt deres døgnrytme nå, siden jeg har lagt meg sent i det siste. Ikke at de sover når jeg sover, men tenker på lyset. Sånn kan det gå...

Bilder og bråk

Track: Kaizers Orchestra – Hjerteknuser

Våknet til bråk og spetakkel tidlig om morgenen. Fatter´n bestemte seg for å vekke meg og bror. Eller kanskje mest straffe siden bror bråkte om natten. Fatter´n har en tendens til å straffe meg samtidig. Er ikke særlig koselig å være hjemme når han gjør slike ting. Bror og søster krangler mye. Ingen av de tåler trynene på hverandre, og ingen har tenkt å slutte med å være barnslig. Man begynner vel å forlate de fleste barnslighetene i en alder av 15-16 årene, men disse to elsker å krangle. Frisør-søster er ikke hjemme siden hun jobber. Kanskje like greit, siden jeg ikke tåler trynet hennes. Det betyr ikke at vi to krangler hele tiden, slik som bror og søster. Kom plutselig til å tenke på det, når jeg tenkte på hvordan familiebåndene er nå i jula. Litt av en familie. Mamma er lei, prøver å få fatter´n til å bli voksen, bror og søster til å ikke krangle, forstå meg og frisør-søster samt lille voffsen som røyter. Patty og Selma forstår ingenting, de bare løper inn i huset sitt når det blir for mye bråk. Det er nå jeg skulle ønske jeg hadde bil slik at jeg bare kunne kjørt meg en lang tur eller bare dratt hjem til leiligheten. Hadde det vært gangvei her på bygda skulle jeg gått tur med voffsen. Hun er redd for store kjøretøy, og det kjører trailere forbi her flere ganger i timen.

Her er bilder fra lillejulaften og selveste julaften.
Stille og rolig før stormen. Det siste bildet ble tatt før jeg dro hjem til familien.
Borddekkingen ble ikke perfekt. Det jeg ble mest fornøyd med var serviettene. Fint brettet. Lærte det på skolen faktisk.

Essensen i det hele.

Track: Kråkesølv – Uten Tittel

Nå sitter jeg her, en uke siden siste blogginnlegg. Eksamen gikk bra. Min gruppe fikk karakteren B. De fleste var visst misfornøyde med det. Jeg derimot syns det er en fin karakter.
Har stresskjøpt julegaver. To venninner som aldri har tid til å møte meg ellers. Hvorfor da være venner, kan man tenke seg. Vel, de er fine å ha, søte, og hvertfall med den ene så føler jeg at selv om det går lenge mellom hver gang så kobler vi inn på samme frekvens.
Stresskjøping. Går plutselig bort penger som man kunne spart. Penger burde man vel egentlig ikke spare på, men... økonomien er et herk for tiden. Hvorfor må strømprisene være så dyre, nå i juletiden. Alt blir dyrere rett før jul. Etter jul er ting på salg, bare ikke strømmen. Betaler ikke så veldig mye på å bo her jeg bor, sånn helt egentlig. Det er likevel veldig tungt når man bare er én person. Da jeg flyttet hit var vi to. Jeg. Min ene søster. Broren min planlegger å flytte inn hit når han begynner på videregående. Likevel, hvor skal han få penger fra. Det er mange måneder til. I mellomtiden sliter jeg.

Gleder meg ikke til jula. Det er vel kanskje slik fordi jeg ikke føler jeg klarer å gi det jeg ønsker som min familie ønsker seg i julegaver. Hvis jeg bare gir hjemmelagde ting til min søsken så blir de kanskje skuffet. Er ikke så flink til å male, selv om jeg liker det. Smykkelaging er jeg fersk på. En del ting jeg bør få inn før jeg kan kalle meg for flink på symaskinen. Det er kanskje dumt å henge seg opp i dette med gavene, vet bare selv at jeg blir skuffet om jeg ikke får én av tingene jeg har ønsket meg. Da blir kanskje de andre også det. Stor sannsynlighet for det.
Stemningen hjemme er ikke så fryktelig jul akkurat. Mamma maser på meg for at jeg skal få min bror til å rydde rommet sitt. Han vil ikke rydde, skal være slik, sier han. Det blir det dårlig stemning av. Vet at når jeg kommer hjem blir det mas om det, og det blir mas om at jeg må arbeide og gjøre masse husarbeid. Jeg mener, jeg kommer hjem og skal feire. Å hjelpe til er greit, men ikke når det er et krav. Mamma sin gubbe som blir å mase. Han maser alltid. Kun på meg. De andre får gjøre som de selv vil. Rart det der.

Er lei jobben min. Misliker den. Helsevesenet er dritt. Lyst til å gruse hodet til brukeren jeg har, hardt i veggen. Det lover ikke godt. På tide å finne noe annet. Brukeren er irriterende. Gjør det med vilje. Later som ingenting når jeg er der. Like greit. Er ikke lett å skaffe seg en deltidsjobb når man er heltidsstudent. Ikke uten bil, hvis man vil være lett tilgjengelig. Statens lånekasse kunne godt lånt ut litt mer penger når man er heltidsstudent siden det koster å leve. Samme sum for meg som alle de andre, som også kan jobbe. Kunne godt hatt en rik onkel eller vunnet i lotterier. Jeg driver ikke på med sistnevnte. Bruker penger på slikt. Kunne selvsagt flyttet til et litt billigere sted. Med husdyr så er ikke det så enkelt. Flestparten forbyr dyr. Tror at mine marsvin skal løpe løst i leiligheten og spise opp hele dritten. As if. Flytter jeg, og får ha marsvinene på nåde, kan jeg ikke være krisehjem for dyrebeskyttelsen mer. Det er kjipe greier. Man må tenke på alt. Vurdere alt nøye. Si fra om noen vet om en bra jobb i Tromsø. Eller en rik onkel til låns. Hvordan jeg skal klare meg fremover er uvisst.

Mye jeg har tenkt på. Mange gale tanker. Syke. Dumme. Kanskje det hadde vært lettere for meg å finne en jobb om jeg var like pen som alle andre. Samme figur. Eller ikke figur. Det er jo det som er moten i dag. Å være moteriktig er viktig. Jeg skiller meg lett ut med min rungende figur og min klesstil. Vil egentlig bare gjemme meg bort. Spise riktig, trene, telle kalorier. Burde gjort. Tankene stopper meg. Hva skjer om jeg mister kontrollen, eller får for mye kontroll. Finnes det andre løsninger, burde jeg vært innlagt på en hvilehjem fordi jeg bruker masse energi på å tenke. Hadde tenking vært en kalorispisende aktivitet ville jeg vært supermodell. Livet ville nok vært lettere om jeg hadde vært noen andre, selv om ingen har det så lett, egentlig. Tror jeg stopper her. Ikke alle tanker burde bli gjengitt til alle. Jeg er gal, jeg sliter. Det er essensen i det hele.

Dramaeksamen i vente!

Track: Eels – What I Have To Offer

Nå er det snart eksamen i drama-faget, modul 2. Det blir litt morsomt, men samtidig en hard oppgave siden jeg begynner å sliten i kroppen og hodet igjen. Utfordrende med tanke på at jeg kanskje ikke vil fungere like optimalt som jeg har lyst til å gjøre. I dag sov jeg to timer på sofaen etter at jeg kom hjem fra kirka. Gjorde nesten ingenting, bare sosialiserte og hørte på en flott preken. Vi har allerede trekt eksamensgruppe, og jeg havnet på en bra gruppe siden jeg kjenner alle sammen og vet hvordan de fungerer. I den forbindelse har vi allerede snakket om gruppekontrakt, så etter at vi har fått eksamensoppgaven skal vi være ferdig med oppsettet av skuespillet som skal vare i 15.minutter slik at vi bare kan øve på tirsdagen. Det betyr at det blir en skikkelig lang dag...

Fredagen kjøpte jeg stoff i en koselig, liten sybutikk hvor to eldre damer jobber. Ikke har de kortautomat heller, så man må passe på å ha nok kontanter. Kjøpte en grønn og en gammelrosa stoffbit som liknet på hverandre, og betalte latterlig lite med tanke på at jeg får noen julegaver ut av det! Nå er jeg igang med å sy julegavene. Det blir bare små ting, men da går det fortere med å få det ferdig. Skal sende en fin-fin pakke nedover til min venninne i Fredrikstad, og der får både tulletante-ungen min en fin ting, samt de to barna som mannen har fra før av. Noe kjøpte jeg i Russland faktisk. Hvis hun leser bloggen min så gjør det ingenting, for hun vet allerede om det. Jeg får visst sukkertøy i julegave hos henne, hjemmelaget! Håper jeg får de smakene jeg hadde lyst på.

Selv om jeg ikke blogger hver dag så er jeg likevel innom bloggen flere ganger daglig for å se om dere andre bloggere har skrevet noe. Det skjer noe hele tiden, og det er bra! Mange som gleder seg og pynter opp hjemmet til jul, noen som får fine ting hos venner, trekker om møbler og pusser opp hjemme, er kreativ på andre måter eller bare deler fine opplevelser. Mange flotte bilder er det også! :) Dere er flotte! <3

Punishment

Track: Seether – Fake It

Det føles ut som en straff av og til. Når folk sier ting om en som stemmer, men som er vanskelig å gjøre noe med akkurat der og da. Kanskje til og med for en periode. Ikke et eneste spørsmål om hvorfor ting er sånn, de bare går. Forlater en i usikkerhet og med enda flere tanker. Ingen ser ut til å forstå, eller vil forstå. De har sine bilder i hodet av en, og det kan være vanskelig å viske bort det bildet med tiden, selv når ting egentlig går bra. Fastlåst kanskje, i sitt bilde.

Oppsummering av uka

Track: Niko Valkeapää – Doiddán Calmmiid (I Rinse My Eyes In Beauty)
Det har vært en travel uke. Så travel at jeg ikke har hatt tid til å tenke særlig på bloggen. Å komme rett fra Russland fredagsnatten og så dra på jobb søndagen var ikke særlig bra for kroppen. Skulket de to første timene på skolen slik at jeg kunne slappe av litt først. Siden har det gått i ett med øving til fremføringen i drama-faget om renessanse og barokk. Teaterhistorie er i og for seg litt interessant, og det har vært noen flotte fremføringer. Er bare litt lei nå, alt som heter teaterhistorie. Selv fikk jeg plutselig scene-frykt og fikk totalt blackout på starten. Ikke særlig bra. Skylder på stresset. Onsdagen var jeg sammen med ei venninne i mange timer, og det var skikkelig koselig. Glemte dessverre manuset til dramafremføringen på universitetet, noe jeg ikke oppdaget før jeg var kommet hjem lenge etter at kantina var stengt. Hadde også øving med koret, og det var ei bra øving. Mannskoret i Tromsø var også der, og verket Lay a Garland av Pearsall var helt fantastisk å være med på. Åtte-stemt, tenk det!

Har hatt det rotete hjemme hos meg nå i en hel uke. Sånn type skikkelig rot. Vet mamma ville blitt sinna om hun så det, men samtidig så har hun ikke noe med det fordi dette er mitt hjem. Kofferten ligger fremdels åpen, bare rukket en av to nødvendige klesvasker fra reisen og litt til, oppvasken tok jeg igår halv tolv på kvelden, ikke støvsugd selv om gulvet ser skikkelig skittent ut... lista er lang. Føles ikke bra ut, blir sliten av tanken. Faktisk så sliten at jeg er sliten. Igjen. Ser for meg enda en periode der jeg er helt zombie i kroppen og i hodet. Det har vært fint i to uker. To fine uker med opphold fra zombie-tilstanden. Om, man ser bort i fra det å sovne på sofaen sånn helt plutselig, selv i oppreist tilstand...

Har begynt på en ny sangtekst. Det tar tid. Inspirasjonen lar seg vente, og når den kommer er den ikke her lenge. Selvsagt er den på norsk. Det er utrolig vanskelig å skrive sanger på norsk. Har faktisk lekt meg med melodi og akkorder. Er plutselig blitt usikker på om akkordene i refrenget passer inn i stemningen. Skulle vært flinkere på gitar. Kanskje jeg tar meg en tur på nærmeste piano, én dag.
Er blitt forelsket igjen. I musikk. The only thing in the world that´s safe. Always. En stemme, fantastisk stemme. Gleder meg sinnsykt til den nye plata til Kråkesølv. Mandag 22.november. Det har gått alt for lang tid. For de som lurer på stemmen, gå på spotify og hør på denne låta. Ja, mannestemmen. Sukk. Tror plata er bra. Liker i alle fall følelsen av forelskelse, og tryggheten i det at man ikke blir dumpet. Musikken er der for meg, og jeg for den. Absolutt herlig.

Egentlig en bra uke, til tross stresset. Neste uke ser bedre ut. Mer blogging kanskje.

Hodet og alle tankene

Track: Thomas Dybdahl – How It Feels

Det har vært en rar uke. Kanskje det har noe med min sinnstemning akkurat nå, for jeg er helt utslitt etter å ha gjort ingenting. Blir kanskje feil å si det, men jeg har ikke gjort mye i alle fall. Glemte å spise idag. Spiste frokost, men ble ingen lunsj om man ikke regner med det lillekakestykket jeg kjøpte på loppemarked idag. Middagen/kvelds spiste jeg for noen timer siden, magen ropte og kroppen skalv. Sovna av på sofaen først og våknet av en telefon. Patty og Selma var på gulvet og koste seg, men det var litt skummelt å glemme av de. Tenk om en av de rømte eller noe, fra innhengingen sin? Marsvin liker å gnage på ting, f.eks ledninger. Kunne blitt ille.

Hodet mitt er tungt. Mange tanker som kverner rundt som kjøtt i en kjøttkvern. En tanke leder til andre. Å ikke tenke funker ikke. Var hos legen på fredagen og hun fortalte at siden blodprøvene var fine så var det ikke kroppen som er syk, mest sannsynlig. Hodet. Hodet ødelegger for kroppen min. Ikke at hun sa akkurat det, men det mentale kan gå utover det fysiske. Har jeg da, ubevisst, hatt det helt forferdelig ille inni hodet mitt i flere måneder? Syns det er ille nå jeg. Man går jo rundt og bekymrer seg for alt. Skulle ønske man kunne kurere hodet med et plaster. "Er du mentalt syk? La oss sette et plaster på hodet og så blåser vi litt, går over snart"... Vært fint hvis man kunne gjort det slik. Har selv foreslått for legen å henvise meg til en hjernekrymper. Okei, det heter psykolog, men er ikke alltid lett å si det. Det er litt, flaut. Tenk at det er flaut å få hjelp idag. Føles hvertfall sånn. Mamma ble glad, for hun liker ikke at jeg går på antidepressiva. Det funker ikke for meg lenger, så det er jo akkurat nå ubrukelig. Får imidlertid ikke hjelp hos psykolog før utgangen av april 2011. Koselig...

I noen dager så har tårene presset på øynene mine. Jeg har ikke grått enda, men kjennes ut som jeg vil gjøre det. Det kan skje flere ganger om dagen, og være så irrelevant som når man går til bussen, eller akkurat kommet ut av bussen. Inne på butikken, hjemme, på skolen. I det hele tatt... Kan ikke tvinge meg selv til å gråte selv om jeg vet at det ville vært det beste. Hva som gjør dette aner jeg ikke. Kan jo ha noe med alle tankene. "Alle" vil at jeg skal løse deres problemer eller være der for de. Når var de her for meg? Noen ganger nytter det ikke å være åpen om det i det hele tatt, de ser bare seg selv. Jeg har ikke den egenskapen, dessverre. Akkurat nå burde jeg nok kun tatt vare på meg selv.