Track: Altmodisch – Watches Fall Asleep (Nothing Is Ever Good Enough)
I media om dagen går den triste historien om den lille gutten som skulle ha bursdag og hadde bedt mange i klassen sin til å feire sin dag men så kom det ingen. Det ble spekulert i om gutten ble mobbet siden ingen kom og VG Nett har også laget en link der folk kan skrive sin historie. Har bladd meg gjennom noen sider med triste historier.
Jeg har dessverre også en slik historie. Ikke bare på barne og ungdomsskolen, men også på videregående og høyere utdanning. Det får meg til å tenke at kanskje jeg ikke er god nok. Kanskje det feiler meg noe siden ingen ønsker meg tilstede.
Ofte har jeg slitt med depresjoner som mulig har vært vanskelig for andre å takle. Hvordan tar man egentlig kontakt med noen som er utelukket trist og negativ? For min del, og sikkert for mange, hadde det nok hjulpet på at andre turte å ta det steget, turte å spørre slik at man følte seg ønsket og kanskje til og med klarte å glemme det vonde for om så bare noen timer.
Tror det er blitt sånn i dag at er man ikke supermegafantastisk positiv til enhver tid så er man ikke bra nok i andres øyner.
På barneskolen var jeg i noen bursdager. Det var ikke til så mange. Etter hver bursdagsfest hørte jeg historier om hvor fint det hadde vært, de jeg ikke fikk delta i. På ungdomsskolen var det kult med hjemmefester. Disse ble jeg aldri invitert i, fikk bare høre i lang tid etter hvor kult det var og hvor fulle alle ble. Ungdomsskolen var verst med tanke på mobbingen. Fant meg noen venner i klassen under. Uten det så hadde jeg nok tatt selvmord da. Jeg var lite delaktig i timene, var ofte for meg selv, hatet klasserommet. Disse udugelige lærerne visste ikke hvordan de skulle håndtere dette. De gjorde alt jeg har lært på lærerskolen at man ikke burde gjøre i en slik situasjon. Ting bedret seg såklart ikke. Ei som jeg brukte å henge med etter skoletid hadde snudd seg. Syntes egentlig synd i henne, hun var trivelig men hadde valgt klassens "overhodet" som venn og ville ikke være med meg på fritiden mer. Hun ble bare tynnere etter hvert som tiden gikk og "overhodet" gjorde alt for å få gutta som var helt okei med meg til å snu seg mot meg. Hun slet visst mye hjemme, selvskading og hun tok med seg ark med blod på til skolen og viste folk i pausene. Ingen tålte vel at jeg hadde guttevenner. Disse ble jo tatt fra meg, de kunne vel ikke gjøre noe annet for å ikke lide samme sjebne som meg.
Videregående har jeg nok fortrengt mye av. Ble ikke invitert på så mye sosialt. Klassefester ble jeg invitert på, det husker jeg. Det var fint. Ellers svært lite. Det gikk mye på trynefaktor. De populære kidsa bodde på toppen av øya med velstående foreldre. Vi var flere som falt utenfor dette.
Husker det var ei som var mot meg hele tiden. Heldigvis sluttet hun etter ett år eller noe. Hun sørget for at ingen satt med meg i timene og sa stygge ting til meg. Jeg har vært overvektig siden 2.klassen på barneskolen så vekta har definitivt blitt brukt mot meg så alt for mange gang.
Fant ett gjeng å holde meg til i pausene og litt på fritiden så det var jo ikke helt ille heller, heldigvis.
Man skulle tro at folk over 20 år var voksne folk og hadde latt barnehagefakter bli igjen i barnehagen. Universitetet var sosialt for meg utrolig vanskelig. Forsøkte å komme innpå folk, være sosial og hyggelig. Noen ganger hjalp det men straks det kom flere folk i gjengen ble jeg bortgjemt. Ble ikke invitert på noen bursdagsfeiringer og veldig få fester. Jeg ble fort deprimert og det var vanskelig å komme seg ut av det når alle mine forsøk på sosial tilnærming ble avvist. Satt mest alene.
Jeg begynte å gå til psykolog via universitetet og der snakket vi om problemene på skolen. Det hjalp litt for min egen del. En reise til Russland var helt pyton fordi ingen ønsket å være sammen med meg. Hun jeg skulle dele rom med forsov seg så var helt alene da også. På en gruppeeksamen ville jeg vise ovenfor sensorene at jeg hadde noe å bidra med på eksamen men dette likte absolutt ikke resten av gjengen. De forsøkte å få meg til å slutte på sin måte og det ble ett styr uten like men klarte utfordringen og de fikk meg ikke til å slutte. Ting som hadde blitt sagt etter skoletid i en helt annen sammenheng ble brukt mot meg. Alle var plutselig mot meg og ville ha meg til å slutte og mente det var til det beste. Én mente til og med at han aldri ville latt sine barn bli undervist av meg, andre mente det var galt av meg å delta aktivt på en gruppeeksamen under møtet med sensorene. Fikk innpass i det mine medstudenter hadde sagt om meg. Helt utrolig av en hel gruppe å synke så lavt. Alt de hadde trengt å gjøre var å snakke med meg, si ifra på en ordentlig, voksen måte om de hadde problemer og ikke minst tatt initiativ til sosial aktivitet, det var alt jeg ønsket.
Sisteåret var helt greit. Fortsatt lite sosialt men hadde det helt okei.
I dag er jeg voksen. Har fått andre venner. Folk jeg kan stole på er mine venner. Blir invitert med på ting, ikke bare bursdager. Var i bursdagsselskap hos ei venninne i dag. Jenta til venninnen min hadde bursdag og hun ønsket blant annet at jeg skulle komme. Det var et selskap for voksne. Tenk, av alle de hun kjente ønsket hun at jeg skulle komme og moren inviterte meg over og jeg dro såklart. Møtte på mange utelukkende positive mennesker som ikke kjenner min forhistore med depresjoner og mobbing. De tok meg for den jeg var i nuet og det var fantastisk. Pratet med ei jente på 18 år, superpositiv jente som elsket å prate med meg. Hun sa det selv da hun og familien dro hjem. Hun hadde storkost seg i mitt selskap.
Min konklusjon er at jeg ikke kan være så ille som enkelte skulle ha det til. Var så utrolig deilig å få en slik tilbakemelding. Tenk om alle hadde gitt meg en sjanse til å vise hvor bra jeg egentlig er!
Folk flest vet lite om min fortid. Ikke så rart, jeg velger å snakke om noe annet i de fleste tilfeller.
Har etter mange år med psykolog fått mange gode råd og jeg sliter ikke like mye i dag som jeg gjorde før. Er det noen som plager meg sier jeg klart i fra og gir de to valg. Si hva som er problemet og vi kan fikse det eller gi faen i å plage meg. Som oftest funker det. Har blitt flinkere til å si fra. Jeg deltar oftere på sosiale ting fordi jeg ikke er redd for hva folk tenker om meg. Det har mulig mye med vennene jeg har i dag, folk som aksepterer meg på både godt og vondt. Ingen er perfekte så det er dumt å mobbe noen fordi de skiller seg litt ut...
Viser innlegg med etiketten trist. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten trist. Vis alle innlegg
lørdag, desember 14
onsdag, september 11
Etter mye om og men
Track: ...og du ga avstanden navn by Ekkolodd
Jeg har ikke blogget på ekstremt lenge. Sommeren er blitt til høst og jeg har ikke gjort stort den siste tiden. Så lite interessant å fortelle om at jeg lenge har utsatt et blogginnlegg.
Kan vel forsøke å fortelle om hva jeg har gjort da, om noen finner det litt interessant er jo det bra.
Sommeren har vært ganske fin. Hadde en av de fineste sommerene på lenge, sammen med venner for det meste. Et par ganger i Bodø by gjorde godt og siste turen var jeg der ganske lenge. Fikk møtt nye folk, vært sammen med to stk babyer og deres foreldre. Sett på filmer og vært på en liten fest.
Gikk også turer. Den første turen var ganske lang og nesten bare på asfalt. Asfaltjungelen er ikke noe for meg når jeg skal gå veldig langt, foretrekker skogen da. Med ordentlige sko på. Det hadde ikke jeg med meg. Hadde vi hatt bil tilgjengelig hadde det nok blitt flere turer. Ble litt for langt å gå til områdene med fine turløyper i. Foreslo buss men vi kom oss aldri så langt. Bodø er en fin by. Når jeg vandret i gater, opp og ned og på langs fant jeg ut at hvert eneste hus har minst ett tre i hagen sin. Selv de med små hager. Kanskje det er en lov i Bodø. For å kunne bo må man ha ett tre i hagen sin. Utrolig fint å se på om sommeren.
Nevøen min ble døpt og det var en fin barndåp. Veldig mange mennesker ble invitert og alle hadde det fint, virket det som. Nevøen min var våken stortsett hele tiden og virket fornøyd med all oppmerksomheten han fikk. Selv måtte jeg stjele han av og til slik at jeg også fikk litt tid med lillemann. Søster og typen hadde traktor og biler som tema for barndåpen og alle voksne fikk egne biler som "bordkort". Snill som jeg var limte jeg navn på alle bilene. Barna fikk såpebobler med navn på. Barna herjet som de selv ville og det fikk meg til å lure på hvem som egentlig hadde ansvaret for barna. I alle fall ikke foreldrene. Det var et minus men dagen var jo et stort pluss sånn ellers. Dagen før var en av de varmeste og dåpsdagen var jevnt over varm, inntil det kom et skikkelig regnskyll som barna visste å utnytte i pur glede, til foreldrenes fortvilelse, hehe.
Har vært lat så har ikke lagt over bildene av barndåpen fra kameraet til mac-en min enda. Blir nok å dele noen fine bilder da.
Har ikke rørt garn i sommer. Kreativiteten har vært borte. Har slitt med ene armen min hele sommeren og det ser ikke ut til å gi seg enda. Tok opp strikketøyet for godt over ei uke siden. Klarte å strikke litt før jeg måtte legge det bort igjen. Litt fordi jeg ble irritert siden det var første gangen jeg forsøkte å strikke noe med mønster på og så ble det ikke slik som i oppskriften. Skal gi det en ny sjanse snart. Kanskje jeg får det til.
Alle bildene er tatt med mobilkamera og lagt ut på instagram på min bruker.
På mandag fikk jeg en melding på facebook om at Patty døde. Hun fikk kreft og måtte avlives. Solgte marsvina til ei jente som har tatt utrolig godt vare på de og er utrolig glade i dyr generelt. Marsvina fikk straks nye navn men for meg vil de alltid være Patty og Selma. Selma lever og er frisk og rask. Jenta sjekket Selma for kreftsvulster dagen etter at Patty ble avlivet. Ingenting farlig å melde der. Er utrolig trist å miste et dyr, uansett størrelse. Selma vil såklart lete etter søsteren sin ganske lenge men hun er ikke alene. I buret ved siden av er det visst en herremann som holder hun med selskap.
Hvil i fred, lille Patty :)
 |
| Breivika i Bodø, august. |
Kan vel forsøke å fortelle om hva jeg har gjort da, om noen finner det litt interessant er jo det bra.
Sommeren har vært ganske fin. Hadde en av de fineste sommerene på lenge, sammen med venner for det meste. Et par ganger i Bodø by gjorde godt og siste turen var jeg der ganske lenge. Fikk møtt nye folk, vært sammen med to stk babyer og deres foreldre. Sett på filmer og vært på en liten fest.
Gikk også turer. Den første turen var ganske lang og nesten bare på asfalt. Asfaltjungelen er ikke noe for meg når jeg skal gå veldig langt, foretrekker skogen da. Med ordentlige sko på. Det hadde ikke jeg med meg. Hadde vi hatt bil tilgjengelig hadde det nok blitt flere turer. Ble litt for langt å gå til områdene med fine turløyper i. Foreslo buss men vi kom oss aldri så langt. Bodø er en fin by. Når jeg vandret i gater, opp og ned og på langs fant jeg ut at hvert eneste hus har minst ett tre i hagen sin. Selv de med små hager. Kanskje det er en lov i Bodø. For å kunne bo må man ha ett tre i hagen sin. Utrolig fint å se på om sommeren.
 |
| Skansen, Bodø. August. |
 |
| LilleWille etter en lang dåpsdag. |
Har vært lat så har ikke lagt over bildene av barndåpen fra kameraet til mac-en min enda. Blir nok å dele noen fine bilder da.
 |
| Limte navn på biler og såpebobler til dåpen. |
Har ikke rørt garn i sommer. Kreativiteten har vært borte. Har slitt med ene armen min hele sommeren og det ser ikke ut til å gi seg enda. Tok opp strikketøyet for godt over ei uke siden. Klarte å strikke litt før jeg måtte legge det bort igjen. Litt fordi jeg ble irritert siden det var første gangen jeg forsøkte å strikke noe med mønster på og så ble det ikke slik som i oppskriften. Skal gi det en ny sjanse snart. Kanskje jeg får det til.
 |
| Første forsøk med mønster. |
På mandag fikk jeg en melding på facebook om at Patty døde. Hun fikk kreft og måtte avlives. Solgte marsvina til ei jente som har tatt utrolig godt vare på de og er utrolig glade i dyr generelt. Marsvina fikk straks nye navn men for meg vil de alltid være Patty og Selma. Selma lever og er frisk og rask. Jenta sjekket Selma for kreftsvulster dagen etter at Patty ble avlivet. Ingenting farlig å melde der. Er utrolig trist å miste et dyr, uansett størrelse. Selma vil såklart lete etter søsteren sin ganske lenge men hun er ikke alene. I buret ved siden av er det visst en herremann som holder hun med selskap.
Hvil i fred, lille Patty :)
tirsdag, juni 12
Telefon om lærerjobb
Track: The Bravery – I Am Your Skin
Mandagsmorgen. Våkner av en telefon.
En rektor ringer meg for å spørre meg om jeg fortsatt er interessert i jobb i deres kommune.
Så klart svarte jeg ja. Selv om det betyr at jeg må flytte fra byen.
Glemte selvsagt å spørre om ting som stillingsprosent og sånn men et tilbud vil komme i posten så snart kabalen var lagt opp, som hun sa. Forsøkte å ringe tilbake noen timer senere men da var ikke rektor der.
Etter telefonsamtalen ringte jeg mamma på jobb. Da gikk det opp for meg at jeg har et tilbud. Om jeg dog har forstått det riktig. Regner nesten med det når man blir ringt av selveste rektoren på en skole.
Det gikk i hvertfall opp for meg og jeg begynte å gråte litt. Vet ikke om mamma hørte det på stemmen min. Litt senere møtte jeg på bestevennen min. Hun plukket meg opp hjemme og jeg fortalte om samtalen i bilen på vei til butikken. Da bilen stanset begynte jeg å gråte. Så gråt hun.
For sånn helt egentlig trodde jeg ikke at det skulle dukke opp samtaler fra noen skoler, fra noen rektorer i det hele tatt. Særlig ikke fra en annen kommune.
Hadde planer om å daffe rundt fra det ene arbeidsintervjuet til det andre til jeg fikk noe bra, enten i butikk, assistent eller noe. Dessuten skulle jeg jo synge med mitt fantastiske kor, kanskje til og med gjøre en bra 50-talls konsert med kjoler og hår og nasale stemmer, slik som Søstrene Bjørklund gjorde i sin tid. Tanken var også om å joine et annet kor fordi de skulle synge et fint verk, og da fikk jeg henge litt med bestevennen min også. Siden hun muligens har planer om å flytte til et hus istedenfor å bo i et borettslag skulle jeg hjelpe til, være en god og bra venn.
I Tromsø har jeg dessuten verdens flotteste lege og et bra tilbud på andre områder og sykehuset siden de følger opp min vektnedgang.
Derfor gråt jeg. Fordi det er så mye jeg går glipp av.
Det er ikke det at jeg kommer til si nei om det kommer et reelt tilbud i posten om noen dager selv om jeg gråt. Det ble bare så virkelig. Sjansen til å få jobbe som lærer rett etter utdannelsen er gull verdt og vi snakker om Nord-Troms tillegget og muligheten til å få avskrevet ganske mye av studiegjelda. Ved senere jobbsøking vil jeg stille bedre på søknader fordi jeg har erfaring som lærer.
Har i det siste blitt såpass voksen at jeg leter etter en bil. En som bare kjører fra A til B og kan bremse. Ingenting fancy. Flytter jeg dit må jeg ha bil fordi det ikke går særlig med busser. Jeg må ta med marsvina, tingene mine, pakke ned leiligheten, flytte fra Tromsø. Finner jeg ikke sted å bo til å starte med kan jeg bo med min søster og typen, de har et gjesterom. Til jeg finner noe, selvsagt og mot leie. Helt alene er jeg visstnok ikke om jeg skulle få jobben.
Er helt og fullt klar over at et tilbud ikke er det samme som å ha fått jobben. Likevel ville det vært dumt å ikke tenke på det.
Tror ikke jeg er ferdig med å gråte enda.
Mandagsmorgen. Våkner av en telefon.
En rektor ringer meg for å spørre meg om jeg fortsatt er interessert i jobb i deres kommune.
Så klart svarte jeg ja. Selv om det betyr at jeg må flytte fra byen.
Glemte selvsagt å spørre om ting som stillingsprosent og sånn men et tilbud vil komme i posten så snart kabalen var lagt opp, som hun sa. Forsøkte å ringe tilbake noen timer senere men da var ikke rektor der.
Etter telefonsamtalen ringte jeg mamma på jobb. Da gikk det opp for meg at jeg har et tilbud. Om jeg dog har forstått det riktig. Regner nesten med det når man blir ringt av selveste rektoren på en skole.
Det gikk i hvertfall opp for meg og jeg begynte å gråte litt. Vet ikke om mamma hørte det på stemmen min. Litt senere møtte jeg på bestevennen min. Hun plukket meg opp hjemme og jeg fortalte om samtalen i bilen på vei til butikken. Da bilen stanset begynte jeg å gråte. Så gråt hun.
For sånn helt egentlig trodde jeg ikke at det skulle dukke opp samtaler fra noen skoler, fra noen rektorer i det hele tatt. Særlig ikke fra en annen kommune.
Hadde planer om å daffe rundt fra det ene arbeidsintervjuet til det andre til jeg fikk noe bra, enten i butikk, assistent eller noe. Dessuten skulle jeg jo synge med mitt fantastiske kor, kanskje til og med gjøre en bra 50-talls konsert med kjoler og hår og nasale stemmer, slik som Søstrene Bjørklund gjorde i sin tid. Tanken var også om å joine et annet kor fordi de skulle synge et fint verk, og da fikk jeg henge litt med bestevennen min også. Siden hun muligens har planer om å flytte til et hus istedenfor å bo i et borettslag skulle jeg hjelpe til, være en god og bra venn.
I Tromsø har jeg dessuten verdens flotteste lege og et bra tilbud på andre områder og sykehuset siden de følger opp min vektnedgang.
Derfor gråt jeg. Fordi det er så mye jeg går glipp av.
Det er ikke det at jeg kommer til si nei om det kommer et reelt tilbud i posten om noen dager selv om jeg gråt. Det ble bare så virkelig. Sjansen til å få jobbe som lærer rett etter utdannelsen er gull verdt og vi snakker om Nord-Troms tillegget og muligheten til å få avskrevet ganske mye av studiegjelda. Ved senere jobbsøking vil jeg stille bedre på søknader fordi jeg har erfaring som lærer.
Har i det siste blitt såpass voksen at jeg leter etter en bil. En som bare kjører fra A til B og kan bremse. Ingenting fancy. Flytter jeg dit må jeg ha bil fordi det ikke går særlig med busser. Jeg må ta med marsvina, tingene mine, pakke ned leiligheten, flytte fra Tromsø. Finner jeg ikke sted å bo til å starte med kan jeg bo med min søster og typen, de har et gjesterom. Til jeg finner noe, selvsagt og mot leie. Helt alene er jeg visstnok ikke om jeg skulle få jobben.
Er helt og fullt klar over at et tilbud ikke er det samme som å ha fått jobben. Likevel ville det vært dumt å ikke tenke på det.
Tror ikke jeg er ferdig med å gråte enda.
fredag, juli 29
Frihet er.
Track: Amy LaVere – Red Banks
Frihet er...
å bli kjent med fremmede som har gått seg bort.
Frihet er...
familie og folk man er glad i.
Frihet er...
å kunne slappe av når man trenger det.
Frihet er...
blomster, lukt og farger.
Frihet er...
uskyldige øyner.
Frihet er...
søte og gode ting i livet.
Frihet er...
å smake på rare ting.
Frihet er...
en som tar deg for den du er.
Frihet er...
å bli kjent med fremmede som har gått seg bort.
Frihet er...
familie og folk man er glad i.
Frihet er...
å kunne slappe av når man trenger det.
Frihet er...
blomster, lukt og farger.
Frihet er...
uskyldige øyner.
Frihet er...
søte og gode ting i livet.
Frihet er...
å smake på rare ting.
Frihet er...
en som tar deg for den du er.
søndag, juli 24
Tårer og tanker
Track: Owl City – Lonely Lullaby
Det er vanskelig å holde tilbake tårer når man leser og hører om alt det grufulle som har skjedd.
Selv på jobben. Var dum som tenkte noe annet. Som å slippe fra nyhetene og heller konsentrere meg om noe annet. Brukeren min ville følge med på nyhetene og jeg tviholdt på masken.
Det er greit å gråte alene. Ikke foran andre. Blir for sårt.
Vi hadde oss likevel en prat om det vi fikk høre på tv-en. På én måte var det litt godt, også fordi brukeren har hatt det tungt. En følelsesperson som lar fæle ting på nyhetene gå innover seg.
Bittersøtt at en hel nasjon står samlet når det står på som verst. Mange tårer, mange lys, engasjement og fine tanker for de etterlatte. Selv de som ikke er direkte berørt av tragedien med tanke på skadde og døde mennesker. Fine mennesker.
Jeg tenker mye på de etterlatte. De som har mistet sin datter, sønn, sine søsken, kjæreste, venner.
Vi andre kommer liksom ut av boblen etter hvert. For de andre kommer det til å bli et evig savn.
En boble som ikke kommer til å sprekke med det første. Frykt. Varsomhet. Utrygghet. Mentale problemer i lang tid. Håper virkelig at hjelpeappartet ikke svikter disse menneskene.
Syke, syke mennesket.
Det er vanskelig å holde tilbake tårer når man leser og hører om alt det grufulle som har skjedd.
Selv på jobben. Var dum som tenkte noe annet. Som å slippe fra nyhetene og heller konsentrere meg om noe annet. Brukeren min ville følge med på nyhetene og jeg tviholdt på masken.
Det er greit å gråte alene. Ikke foran andre. Blir for sårt.
Vi hadde oss likevel en prat om det vi fikk høre på tv-en. På én måte var det litt godt, også fordi brukeren har hatt det tungt. En følelsesperson som lar fæle ting på nyhetene gå innover seg.
Bittersøtt at en hel nasjon står samlet når det står på som verst. Mange tårer, mange lys, engasjement og fine tanker for de etterlatte. Selv de som ikke er direkte berørt av tragedien med tanke på skadde og døde mennesker. Fine mennesker.
Jeg tenker mye på de etterlatte. De som har mistet sin datter, sønn, sine søsken, kjæreste, venner.
Vi andre kommer liksom ut av boblen etter hvert. For de andre kommer det til å bli et evig savn.
En boble som ikke kommer til å sprekke med det første. Frykt. Varsomhet. Utrygghet. Mentale problemer i lang tid. Håper virkelig at hjelpeappartet ikke svikter disse menneskene.
Syke, syke mennesket.
 |
| Natural tears. Google off course. |
Owl City, Lonely Lullaby.
Symphony of silver tears,
Sing to me and sooth the ring in my ears,
Overcast these gloomy nights wear on,
But I'm holding fast because it's darkest just before the dawn.
I sang my princess fast asleep,
'Cause she was my dream come true,
Oh Annmarie, believe me, I loved you.
But now those lonely lullabies,
Just dampen my tired eyes,
Because I can't forget you.
Because I can't forget you.
I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.
Dizzy love turned a star lily pink,
And hung above our lids too flushed to blink,
But icy blue froze the fairytale cold,
Though I treasured you and you sparkled with someone to hold.
I sang my princess fast asleep,
'Cause she was my dream come true,
Oh Annmarie, believe me, I loved you.
But now those lonely lullabies,
Just dampen my tired eyes,
Because I can't forget you.
Because I can't forget you.
I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.
I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.
And I'd rather dream.
Annmarie, I'll never forget you.
Annmarie, I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
Sing to me and sooth the ring in my ears,
Overcast these gloomy nights wear on,
But I'm holding fast because it's darkest just before the dawn.
I sang my princess fast asleep,
'Cause she was my dream come true,
Oh Annmarie, believe me, I loved you.
But now those lonely lullabies,
Just dampen my tired eyes,
Because I can't forget you.
Because I can't forget you.
I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.
Dizzy love turned a star lily pink,
And hung above our lids too flushed to blink,
But icy blue froze the fairytale cold,
Though I treasured you and you sparkled with someone to hold.
I sang my princess fast asleep,
'Cause she was my dream come true,
Oh Annmarie, believe me, I loved you.
But now those lonely lullabies,
Just dampen my tired eyes,
Because I can't forget you.
Because I can't forget you.
I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.
I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.
And I'd rather dream.
Annmarie, I'll never forget you.
Annmarie, I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
fredag, juli 22
Kaos
Track: Peter Broderick – An Ending
Det er kaos i Norge i dag. Det er trist. For jævlig. Facebook-statusene ruller inn med meldinger og tanker rundt det som skjedde i Oslo tidligere idag. Media oppdaterer hele tiden med meldinger og bildene taler for seg selv. Krigssone. Folk spekulerer om det er en sammenheng mellom eksplosjonen og skytingen på Utøya. Mange er døde der og folk kommer til å være nervevrak i lang tid etterpå. Folk som har sett dette på nært hold. Folk gjemmer seg og er veldig redd for sitt liv. Det er som en skikkelig vond film, bare at det er i virkeligheten.
Tenker også på dette med alle ulykkene både til vanns og til lands den siste tiden. Mange har omkommet og mange skadet for resten av livet. Hungersnød i Afrika og folk som flykter fra krigsherjede områder.
Hadde ikke trodd at Norge skulle bli rammet av slike ting som foregår i dag. Det er liksom slikt som skjer andre steder, ikke i Norge. Tok tydeligvis feil, slik som mange andre også gjorde.
Mine tanker går til alle som er redde, frykter for sine liv, forsøker å overleve både psykisk og fysisk, til de som trenger hjelp. Det er alt for mange av de og man kan nok ikke redde alle sammen. Tenker på absolutt alle i hele verden.
En litt trist historie i en litt mindre skala. Onsdagen var jeg på jobb og ventet på at en arbeidsoppgave skulle bli ferdig så satt i stua og ventet. Plutselig sa det dunk i vinduet. Så noen fjær som falt ned og gikk ut i vinterhagen (boligblokker med vinterhager) og fant en liten forfjamset fugl. Vinduene i vinterhagen sto åpne. Tok på meg hansker (redd for å bli smittet av ulumskheter fra fugler) og tok den opp. Tittet på vingene og kunne ikke se at noe var brukket på den. Tok den med ut på bakkenivå og slapp den løs på en plen, ved siden av en busk med mange greiner. En stund etterpå gikk jeg ut for å se om den fortsatt var der. Fuglen satt på samme sted så jeg forsøkte å fange den for å ta en ekstra titt. Da fløy den opp på noen av greinene. Dyttet litt i den og plutselig ble den borte inni busken. Tenker at jeg gjorde den en tjeneste, for hadde den stått på plenen ville det nok kommet en nysgjerrig katt forbi og tenkt på mat. Inni busken ville det blitt vanskeligere for en katt å se den. Håper alt er bra med fuglen. Vet ikke hva jeg ellers kunne gjort når en fugl bare krasjer rett i vinduet...
Det er kaos i Norge i dag. Det er trist. For jævlig. Facebook-statusene ruller inn med meldinger og tanker rundt det som skjedde i Oslo tidligere idag. Media oppdaterer hele tiden med meldinger og bildene taler for seg selv. Krigssone. Folk spekulerer om det er en sammenheng mellom eksplosjonen og skytingen på Utøya. Mange er døde der og folk kommer til å være nervevrak i lang tid etterpå. Folk som har sett dette på nært hold. Folk gjemmer seg og er veldig redd for sitt liv. Det er som en skikkelig vond film, bare at det er i virkeligheten.
Tenker også på dette med alle ulykkene både til vanns og til lands den siste tiden. Mange har omkommet og mange skadet for resten av livet. Hungersnød i Afrika og folk som flykter fra krigsherjede områder.
Hadde ikke trodd at Norge skulle bli rammet av slike ting som foregår i dag. Det er liksom slikt som skjer andre steder, ikke i Norge. Tok tydeligvis feil, slik som mange andre også gjorde.
Mine tanker går til alle som er redde, frykter for sine liv, forsøker å overleve både psykisk og fysisk, til de som trenger hjelp. Det er alt for mange av de og man kan nok ikke redde alle sammen. Tenker på absolutt alle i hele verden.
En litt trist historie i en litt mindre skala. Onsdagen var jeg på jobb og ventet på at en arbeidsoppgave skulle bli ferdig så satt i stua og ventet. Plutselig sa det dunk i vinduet. Så noen fjær som falt ned og gikk ut i vinterhagen (boligblokker med vinterhager) og fant en liten forfjamset fugl. Vinduene i vinterhagen sto åpne. Tok på meg hansker (redd for å bli smittet av ulumskheter fra fugler) og tok den opp. Tittet på vingene og kunne ikke se at noe var brukket på den. Tok den med ut på bakkenivå og slapp den løs på en plen, ved siden av en busk med mange greiner. En stund etterpå gikk jeg ut for å se om den fortsatt var der. Fuglen satt på samme sted så jeg forsøkte å fange den for å ta en ekstra titt. Da fløy den opp på noen av greinene. Dyttet litt i den og plutselig ble den borte inni busken. Tenker at jeg gjorde den en tjeneste, for hadde den stått på plenen ville det nok kommet en nysgjerrig katt forbi og tenkt på mat. Inni busken ville det blitt vanskeligere for en katt å se den. Håper alt er bra med fuglen. Vet ikke hva jeg ellers kunne gjort når en fugl bare krasjer rett i vinduet...
Abonner på:
Innlegg (Atom)