Memorial

Track: Totally Enormous Extinct Dinosaurs – Garden

Skilsmisser kan være utrolig kjipe. Det skjer jo for en grunn. Konflikter, med seg selv og med partneren. Skal absolutt ikke gå inn på hvorfor mamma og stefar har valgt å skille seg, sånn foruten om å si at det er mange vanskelige følelser mellom disse. En av mange diskusjoner siden skilsmissepapirene kom har vært hvor hunden skulle være. Hunden sto i hannes navn men mamma var jo og glad i hunden. Hunden har vært mest hos oss, hos mamma og meg. I en periode skulle de også prøve og se om de klarte å fungere sammen igjen, for det første året er visstnok en prøveperiode før den endelige skilsmissen. Det fungerte ei stund før det falt i det samme gamle sporet. Mamma kastet ut han og hunden men sa at han måtte ta godt vare på hunden i et par dager mens jeg, mamma og mine andre søsken dro til min søster og hennes lille familie. Plutselig fikk en av oss melding om at hunden var død. Dette vært unngått ved at han klarte å vente en dag til vi kom hjem og kunne ta hunden inn hos oss til hunden eventuelt kunne blitt omplassert en plass, for han fikk ikke lov å bo der han valgte å bo med hunden. Ble presset til å avlive hunden og valgte å gjennomføre det.
Var bare snakk om en dag. En telefonsamtale. Vi hadde kommet hjem. Vi var alle svært glad i den hunden og hun var frisk og ingenting feilte henne.

Dagene har ikke vært det samme uten henne. Vi håpet det var en stygg spøk. For min del slo realiteten inn da jeg stakk nesa inn i garasjen da jeg skulle skifte dekk og fant matskålene hennes der.
Nå når dagene er kjipe av ulike grunner hadde det vært fint med en hundekropp å stikke ansiktet inn i. Kjenne varmen og trøsten. Hun var alltid glad og elsket å leke. Har tilbringet mye tid med henne den siste tiden og merker at noe mangler. Det er stille i huset. Ingen som kommer og åpner soveromdøren og hopper opp i senga for å vekke meg og ligge inntil og få kos. Ingen som tigger med matbordet (det er jo forsåvidt fy fy) og ingen som løper mot døra og skal være med ut når man bare skal ut med søpla eller dra bort. Hun var utrolig sær på det med musikk. Ikke like vant med musikk som vår forrige hund, Laika, som elsket når jeg spilte på gitar. Nusse gjemte seg bak meg og dyttet hodet i hånda for å få meg til å slutte å spille. Hun viftet også med ørene når jeg hørte på musikk og stirret rart på Mac-en. Utrolig søtt.
Hun gjorde ingen noe vondt og fortjente bedre enn å bli avlivet.

Dette er skrevet i sorg og fortvilelse. Et dyr er like verdt som et menneske er min mening. Uansett størrelse på dyret er det like verdt og sorgen like stor som ved alt annet.

Hvil i fred, Nusse.

Fra Instagram - enrosafugl

Tårer og tanker

Track: Owl City – Lonely Lullaby

Det er vanskelig å holde tilbake tårer når man leser og hører om alt det grufulle som har skjedd.

Selv på jobben. Var dum som tenkte noe annet. Som å slippe fra nyhetene og heller konsentrere meg om noe annet. Brukeren min ville følge med på nyhetene og jeg tviholdt på masken.

Det er greit å gråte alene. Ikke foran andre. Blir for sårt.

Vi hadde oss likevel en prat om det vi fikk høre på tv-en. På én måte var det litt godt, også fordi brukeren har hatt det tungt. En følelsesperson som lar fæle ting på nyhetene gå innover seg.

Bittersøtt at en hel nasjon står samlet når det står på som verst. Mange tårer, mange lys, engasjement og fine tanker for de etterlatte. Selv de som ikke er direkte berørt av tragedien med tanke på skadde og døde mennesker. Fine mennesker.

Jeg tenker mye på de etterlatte. De som har mistet sin datter, sønn, sine søsken, kjæreste, venner.
Vi andre kommer liksom ut av boblen etter hvert. For de andre kommer det til å bli et evig savn.
En boble som ikke kommer til å sprekke med det første. Frykt. Varsomhet. Utrygghet. Mentale problemer i lang tid. Håper virkelig at hjelpeappartet ikke svikter disse menneskene.

Syke, syke mennesket.

Natural tears. Google off course.

Owl City, Lonely Lullaby.

Symphony of silver tears,
Sing to me and sooth the ring in my ears,
Overcast these gloomy nights wear on,
But I'm holding fast because it's darkest just before the dawn.

I sang my princess fast asleep,
'Cause she was my dream come true,
Oh Annmarie, believe me, I loved you.

But now those lonely lullabies,
Just dampen my tired eyes,
Because I can't forget you.
Because I can't forget you.

I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.

Dizzy love turned a star lily pink,
And hung above our lids too flushed to blink,
But icy blue froze the fairytale cold,
Though I treasured you and you sparkled with someone to hold.

I sang my princess fast asleep,
'Cause she was my dream come true,
Oh Annmarie, believe me, I loved you.

But now those lonely lullabies,
Just dampen my tired eyes,
Because I can't forget you.
Because I can't forget you.

I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.

I'll dissolve when the rain pours in,
When the nightmares take me,
I will scream with the howling wind,
'Cause it's a bitter world and I'd rather dream.
And I'd rather dream.

Annmarie, I'll never forget you.
Annmarie, I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.
Annmarie, remember me?
I'll never forget you.

Savn

Stadig ser jeg bilder av en sort liten hund, min bestevenn,

gående på veier vi gikk sammen.

På plasser vi delte og klemmene jeg fikk.

Jeg savner hunden min.

Tiden leger ikke alle sår. Især ikke de som er inni hjertet. Tar såfall mye lengre tid.

For jeg savner henne skikkelig.

Enda.

♥

Bestemor og bestefar.

Track: Agnes Obel – Philharmonics

Natt til i dag drømte/tenkte jeg litt på min bestemor og bestefar. Det vil si de jeg anser som mine eneste ekte besteforeldre. Mine biologiske besteforeldre har jeg ingen forhold til, ei heller ste-besteforeldrene. Farmor lever men har alzeimers. Jeg håper jeg ikke får det. Ste-bestefar lever i beste velgående. Resten ligger seks fot under jorda. Da skal alt være på plass for å kunne fortsette. Se opp for lange avsnitt, og mange av de. Ikke alt er i logisk rekkefølge engang. Jeg har bare skrevet.

Alle tankene rundt dette begynte med hytta. Drømte at jeg sa til min bestefar at jeg ville bli bedre kjent med han. Han var alltid så stille. Fikk ikke sjansen til å bli kjent med han på en ordentlig måte pga familiekrangler. Det hele resulterte i at jeg ikke har noe forhold til mine tanter og onkler og søskenbarn. Sjalusi ødelegger så utrolig mye. Bestemor var en pådriver. Beskyldte mamma for å ha gjort ting som hun aldri hadde gjort blant annet. Hun ødela min sjanse til både å være sammen med henne og bestefar. Jeg ble aller mest glad i han, og da han fikk kreft følte jeg at tiden rant ut. Siste gangen jeg møtte han lå han syk og svak i sykesengen på det lokale sykehjemmet. Ikke fikk man være der så lenge heller. Det var tungt å vite at det var siste gangen. Etter hans død besøkte jeg og min ene søster bestemor en påske. Det var koselig men samtidig litt rart. Var ikke det samme som da jeg var ung og forholdet mellom oss var bra. Blir noe med det når hun var sinna på mamma. Etter at familiefeiden startet var jeg kun hos mine besteforeldre et par ganger før de døde. Hele tiden da jeg var ung håpet jeg på at det skulle ende.
I drømmen var han også stille. Sa ikke noe. Så begynte jeg å vandre over til huset deres.

En stor gang med to frysere på venstre side, soverommet til bestefar rett ved siden, matbod ved trappen som var kjempeskummel og bratt og en dør inn til resten av huset. De sov ikke i samme seng på mange år. Kjøkkenet ble pusset opp og det var ikke så stort. Et gammelt bord med noen stoler rundt og mange rare ting for et barn å utforske i vinduskarmen. Gamle briller, penner, radio og kortstokker. Telefonen var plassert like utfor kjøkkenet, midt mellom åpne inngangpartier. Ene ledet inn til spisestuen og stua med telefonen like i nærheten mens den andre døra ledet mot et nytt rom som igjen ledet ut til stua. Badet var innenfor dette rommet som var innredet med en stor kommode og to store skap som igjen inneholdt klær og håndduker. Soverommet til bestemor lå ved stua. Der var det alltid kaldt og ekkelt. Litt skummelt. Trodde det var spøkelser der inne. Verandaen ledet mot hagen og bestefar likte å sitte der og sole seg og røyke. Han ble brun skikkelig fort. Et par minutter i sola og han var sydhavsbrun. Selv er jeg bleik som en albinorøyskatt. Rød som en kokt krabbe om jeg ikke smører meg inn med solkrem. Tror bestefar var glade i meg og mine søsken, mer enn mine søskenbarn. Hver familie har sine måter å oppdra barna sine på og vi var mer opptatte av nærhet fremfor det materielle. Gikk heller en tur med bestefar enn å leke med duppeditter fra det glade 90-tallet. Loftet hadde tre soverom og et hjørne hvor bestemor lagret metervis med stoffer som hun sydde klær av.

Et fint bilde fra nettet.

Bestefar var en gjerrigknark. Noen ganger lurer jeg på om lillebror har arvet det fra bestefar. Begge var/er gjerrigknarker. Bestefar elsket å ta lillebror med ut på vandring langs nesset de bodde på. Fra lillebror kunne gå så gikk de, hånd i hånd. Det var noe eget med oss, har mamma sagt. Selv om han var gjerrig ga han oss gjerne litt småpenger for å kjøpe godteri på kiosken. Tror litt av sjalusien til onkler og tanter kom litt av slike småting. Jeg var det første jentebarnebarnet. Før det var det fire gutter. Bestemor var så stolt og glad da jeg kom til verden og hun strikket masse klær til meg siden jeg var så liten. Veide rundt 2500 gram da jeg ble født. En måned for tidlig fordi mamma fikk svangerskapsforgiftning. Begge kunne ha dødd. Ble født i Tromsø etter en helikoptertur på mamma. Søsteren min ble født i hjembygda fordi det var en ukomplisert fødsel. Jeg ble kledd opp i fine klær som bestemor sydde til meg. Hun var flink på symaskinen. Vet ikke om hun sydde klær til de andre av mine søskenbarn. Orker ikke bry meg så mye om det. Vet bare det at vi satt mer pris på våre besteforeldre enn det søskenbarna gjorde. Jeg ble utrolig glad for et par ullsokker. Det måtte mer til for de andre for å bli like glad. Mens bestemor enda levde spanderte hun dyre ferieturer på disse familiene. Ene søskenbarnet mitt skrøt så fælt av sine mange turer til Krakow og syden og god knows where... Disse familiene har aldri hatt råd til å dra på så dyre turer med sin egen økonomi. Hotell, fly, transport, morsomheter o.l koster penger når man er en stor familie. Jeg er langt fra lei meg fordi de fikk dra på slike turer, mange turer og ikke jeg. Gleden er større når man vet at man har fortjent pengene. Er ganske sikker på at mine søsken mener det samme... eller, utenom min søster på 17 år da. Hun er glad i penger uansett hvor de kommer fra. She will learn. :)

Bestefar kom fra Finland og var en kven. Det gjør at vi etterkommere har kvensk blod i oss. Det er interessant og jeg skulle gjerne ha rotet meg litt inn i slektsforskning. Kan ingenting om akkurat det men en dag blir jeg nok til å hyre inn noen som kan finne ut slike ting for meg. Mye jeg vil vite om familien og opphavet. Jeg vil også lære meg finsk. Skjønner mer av min dragning mot Finland etter at jeg fikk vite det om Bestefar. Dessuten elsker jeg musikken til Sibelius. Hvor bestemor har sitt opphav er jeg jammen ikke helt sikker på. At hun kom fra Målselv er sikkert. Jeg har en flott Målselvbundad. Passer den bare ikke nå. Bestemor hadde også en Målselvbunad. Den tok en av søskenbarna mine. Håper bare de verdsetter den like mye som jeg ville ha gjort og at de tar vare på den. Det er en sorg at jeg ikke fikk muligheten til å lære mer om mine besteforeldre, være sammen med de og nyte tiden sammen. De ville vært rundt nitti år gamle begge to om de hadde levd idag. Kreft og slag er ikke noe bra og tok knekken på de. Bestemor fikk slag og ble lam. Etter en operasjon på foten hennes før slaget fikk hun koldbrann og måtte amputere foten sin. Mitt siste møte med bestemor var også ved sykesengen på samme stedet som bestefar lå da han døde. Hun kunne ikke prate og hun var svak. Holdt henne i hånda og sa jeg var glad i henne tross all sorg hun hadde påført meg og familien. Mimret også litt og hun gråt litt. I det øyeblikket ønsket jeg at hun skulle bli frisk. Noen dager senere var hun borte vekk.

Savner hytteturene sammen, det felles samlepunktet hvor alle koste seg og hadde det hyggelige. Barna lekte både på og i den falleferdige låven og vi syklet lenge og langt og var ute med båten som vi fraktet med bestefars egenbygde båtfrakter-dings. En person på hver side og så dro vi den lett med oss fordi bestefar hadde store sykkelhjul. En gang greide mamma å rygge på den og knuste baklyset på bilen. Hun så den ikke. Vi lo veldig mye da og hun ble sinna. Båten var ikke på den så den slapp uskadd unna. Det er kanskje derfor mamma har fikset seg en hytte. Nytt samlingspunkt. Hvor hun kan være bestemoren som bringer hele familien sammen når vi blir eldre og får barn selv. Vi får lov å bruke hytta allerede nå. Den er ikke stor eller særlig fin men med tiden vil alt ordne seg. Et samlingspunkt er viktig. Jeg bruker en del av tiden min sammen med mamma med å spørre om gamle dager, opphav, historier og andre ting jeg vet jeg kommer til å lure på om i fremtiden. Jeg vil ikke gå glipp av noe. Barna mine skal få oppleve mine foreldre uansett hva som kommer til å skje i fremtiden. Barna skal ikke behøve å gå glipp av noe på grunn av voksen-problemer. Aldri. Ikke mens jeg lever i alle fall.

Enda et fint bilde fra nettet.

Selv om bestemor på en måte var den store stygge ulven i det å splitte den store familien, er jeg likevel glad for de gode minnene vi hadde sammen når alt var bra, når alle var venner. Jeg er ikke sint på henne, bare skuffet. Jeg valgte å ikke dra i hennes begravelse fordi jeg var skuffet. Likevel skrev jeg et dikt til henne som presten leste opp. Var visst et fint dikt og mamma kunne se tårer i øynene til onklene mine. Var et personlig dikt og tror de kjente seg igjen når det kom til følelser og kjærligheten vi delte med bestemor. I bestefars begravelse spilte jeg klarinett. Det var en fin avslutning for min del. Var ikke så flink på den tiden men det var likevel et bidrag, en måte å vise bestefar at jeg var så glad i han at jeg delte det lille jeg kunne spille på klarinetten med han. Min gjerrige, fiskespisende, sydhavbrune og stille bestefar. Når han ikke var hjemme satt jeg i stolen hans. Det var ordentlig kos. Ville gitt mye for en dag med de.

Det siste farvel ❤

Det er kjempetrist. Jeg innrømmer dette gjerne, jeg gråter. Hunden vår Laika forlater oss imorgen. Fikk lov til å ta farvel med henne, og det kjentes veldig godt ut selv om det gjør vondt i hjertet. Mamma gråt også. Ikke så rart når de har hatt kosestund om morgenen før mamma dro på jobb, hver dag i 7 år. Laika har møtt mamma i trappen, logrende og klar for sin første tur ut om dagen. De har vært to morgenfugler. I morgen er hennes siste dag. Ikke en full dag én gang. Klokken 08.00, første sprøyte. Minutter senere, neste sprøyte og hennes siste åndedrag. Laika har aldri hatt valper og har derfor utviklet betennelser i livmoren. Hun har vært dårlig før men blitt bra igjen etter en medisinkur. Nå kaster hun opp blod og har ikke kontroll over urineringen. En operasjon på hunden koster mange penger. Penger som vi rett og slett ikke har. Det er ikke noe fint å tenke på at hun har det vondt, så når pengene ikke strekker til så ble dette løsningen.

Laika har alltid vært en snill og grei hund. Litt naiv til tider, liker å leke og kose seg og slappe av. Elsker å gå turer og bruke nesa. Hun har alltid fått gått løs hjemme siden huset er rett ved skogen. Hun har derfor vært på utallige turer opp i skogen, gjerne i flere timer for å lete etter mus og rev og hva enn som måtte finne vei i nesa. Vinter som sommer, ingenting har vært et hinder så lenge hun har vært frisk. Fra hun har vært valp har hun vært grei og søt. Hun har alltid visst at sofaen er "off limit" men som små frekke frøkner så har hun klatret opp i sofaen om natten og sovet der. Når hun har hørt mamma våkne om morgenen så har hun løpt til trappen eller til sin plass og latt som hun har sovet der. De gangene hun har vært i dyp søvn så har man funnet henne utstrakt på sofaen, gjerne med uskyldige øyner når hun våknet. Siden hun røyter så har man visst at hun har sovet på sofaen ulovlig. Mamma har ikke vært så glad for dette siden det er litt jobb med å få hundehår bort fra sofaen men vi er vel enige om at det er søtt likevel. Regner med at Laika får sove og kose seg i sofaen idag, hvertfall etter å ha vært ute først siden hun kaster opp og sånn.

Det har vært herlig å se på den glade hunden når vi har vært på hytta eller på campingtur. Det å få lov til å løpe fritt og lukte på mange spennende og nye ting. Jeg syns hun har vært flink til å gå i bånd også, spesielt i byen. Litt redd for å være med på bussen men det har gått greit. Ikke vant til bylivet rett og slett. Likevel har jeg hatt en følelse av at hun har likt det, få lov til å gå mange turer på alle disse rare veiene, små barn som har syntes at hun har vært den fineste og snilleste hunden og andre hunder, ikke minst. Laika bryr seg ikke så mye om små og mange barnehender. Tålmodighet er nok det mest passende ordet i dette tilfellet. Hun har aldri likt å bli børstet men har likevel latt oss gjøre det uten noen form for krangling. Tror hun har visst at det var nødvendig. Tålmodig en liten stund, så har hun lagt seg ned på gulvet, sett på oss og sagt med øynene "bli ferdig snart...". Å bli badet har vært en skikkelig utfordring. Aldri bitt eller knurret, bare utålmodig og ikke likt å bli såpet inn og fått masse vann over seg. Hun har aldri vært en badehund heller som f.eks har svømt i innsjøer. Hater regn gjør hun også. Mange gode minner med hunden. Dette er utrolig tøft. Det er som å si farvel med et familiemedlem. Min lille familie består av meg, Patty og Selma. Så er det resten av familien, mamma og pappa, søsknene mine og Laika. 6 mennesker og 3 dyr. Nå blir det 6 mennesker og 2 dyr.

❤ Søteste hunden noensinne.

Laika har vært sammen med noen marsvin når jeg tenker etter. Først hadde jeg Buster som var et par år gammel da Laika kom til oss som valp. Han døde et par år senere igjen. Hadde en pause fra marsvinhold noen år, og da jeg anskaffet marsvinene jeg har nå lot jeg Laika hilse på de når jeg var hjemme i jula. Eneste dyret hun ikke har bodd sammen med er hamsteren Mario. Han var forresten litt av et kapittel han også, hehe. Dyr er fantastiske. Alle med sine personligheter og interesser. Hunder er også veldig gode venner, de er der for deg både på gode og dårlige dager. Nå er det vår tur, gjøre Laika sin siste dag til den beste hun har hatt på lenge, tross smerter og oppkast. Vi er der for henne på disse dårlige dagene, slik hun har vært for oss på våre dårlige dager. Jeg lurer litt på om hun vet hva som vil skje med henne. Da hun var hos meg tidligere idag for at jeg kunne si farvel, virket hun rolig og avslappet. Mer avslappet enn det hun vanligvis er når hun er på besøk. Det gjør vondt i hjertet mitt å vite at dette var hennes siste besøk hos meg. Hadde planlagt å ha henne noen uker i sommeren i byen slik at hun kunne kose seg sammen med meg. Dette blir aldri noe av. Ikke får hun muligheten til å fylle 8 år heller. Bursdagen hennes er i juli. Et par måneder til. Tenk om man var rik, da hadde hun fått muligheten til å dø en naturlig og god død, om mange, mange år. Jeg har grått mye. Brukt skikkelig lang tid på dette innlegget. Det er en stor sorg å forlate sin beste venn. Bildene er tatt i dag, de siste bildene av henne. Hun er nydelig, et flott objekt for fotografering. Den fineste, flotteste hunden jeg noensinne har møtt. Dette er en hund jeg alltid kommer til å huske. Alltid boende i hjertet mitt. Alle minnene, bildene og følelsene, gode som dårlige. Min Laika, søte Laika. Farvel kjære. ❤