Tvang

Tvangsspising. Tenk å kalle noe for det. I det hele tatt alle typer spiseproblemer, eller forstyrrelser som det egentlig heter. Det skal ties ihjel, det er flaut, ille og man er ikke normal.
Wikipedia sier dette om tvangsspising:

En tvangsspiser spiser mye mat uten å egentlig være sulten. Dette antar man gjøres for å dekke over andre behov hun/han ikke får dekket som ved for eksempel trøstespising. Noen har spiseorgier flere ganger i uka, noen småspiser hele tiden, mens noen igjen spiser svært mye i en periode, for så å faste i en like lang periode. Tvangsspising har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem.

Uansett hvordan type spiseforstyrrelse man har så er det noe som ligger under. Noe som utløser det hele. For min del så er det mange tanker, stress, noen ganger angst, tidligere selvskading, men aller mest depresjoner (i ulike bølgedaler) som har utløst det.

Nå for tiden er jeg sykelig opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg er gigantstor. I følge bmi-kalkulatorer er jeg dødelig overvektig, kanskje jeg egentlig skulle vært død. Jeg er en smule gal, for jeg ler når jeg ser folk som er på min egen størrelse. Tenker at de er så stor at de ikke får plass noen steder, og så er jeg der selv. Da tenker jeg ikke bare på plass i sin fysiske stand, men også i samfunnet. Ler litt når jeg ser tykkfalne barn også, for så bli litt trist. Trist fordi ingen hjelper de, eller forstår de, eller vil forstå. Det har nemlig vært slik for meg. Ingen ville forstå galskapen eller hjelpe meg da jeg begynte å legge på meg som barn. Mamma hadde akkurat giftet seg med en mann jeg ikke tålte trynet av, og hun fikk barn med han. Var vel kanskje sju år da jeg begynte å spise som en trøst. Så har det bare ballet på seg. Fra et lite snøfnugg, en snøkule som ruller ned en bakke og bli en kjempestor snødame.

Jeg forsto ikke det når mamma sa at jeg måtte slutte å spise så mye. Hun ble opptatt av hva jeg spiste og når. Jeg lukket meg inne i mitt eget sinn, noe som førte til mobbing på skolen. Hjemme mobbet stefaren meg. Jeg la på meg mye, så det selv, men ville vel ikke innrømme det. Hvor mye forstår man egentlig av sånt når man er 8-9 år? Maten gjorde meg aldri noe vondt. Det ble en trøst. Etter hvert som jeg la på meg fikk stefar for seg at det var greit å plage meg. Slå meg. Utnytte meg. Heldigvis har det aldri vært noe seksuelt i bildet. Utnyttingen kunne foregå av den art at jeg måtte gjøre ulike tjenester, f.eks hente røykpakken, hente ved og slike ting, og gjorde jeg ikke det fikk jeg bank. Normalt ville nok et barn gjort dette for å glede sin far og mor, men blir litt annerledes når det er tvang i bildet. Mamma visste om dette, selv om det var verst når hun ikke var der. Hun gjorde ikke noe. Bare gråt noen ganger og lovte meg at ting skulle bli bedre. Ting ble aldri bedre før jeg flyttet hjemmefra i en alder av 17.
Litt bedre om ikke annet.

Selvskading ble et nytt element i min hverdag, og jeg tenker av og til den dag i dag at det ville vært godt å bare skadet meg selv enn å spise som trøst. Er flink som ikke gjør noe av det, og nå har jeg dessuten dekket armene med tattoveringer slik at jeg ikke skal ødelegge de, om jeg skulle være så drastisk som å skade meg selv. Er sikker pingle-selvskader som bare har brukt armene mine, men det gjør vondt andre steder. Armene var nesten behagelig. Tenk å si noe sånt...
Senest i dag tenkte jeg at det ville vært bedre om jeg var død. Truffet av noe hardt. Momentant. Død. Havnet i en ulykke eller noe og bare svunnet hen. De tankene har jeg hatt siden jeg var 11 år. Husker det ganske godt egentlig. Dette med tall og hendelser.

Hver gang jeg spiser blir jeg kvalm etterpå. Tenk, at jeg spiste så mye, eller så lite, eller bare i det hele tatt spiste. Tilfredsstillelse av sult, en konstant sult i en mage som har blitt vant med å spise noe hele tiden. Har vært flink i det siste å ikke spist noe hele tiden, men det blir likevel nok til å bli kalt for småspising. Ikke trener jeg heller. Sofagris. Feit, småspisende, kvalm sofagris. Det er ikke så enkelt å gjøre noe med det når man mangler motivasjon eller lyst.

Noen ganger tenker jeg at jeg heller ville hatt anoreksi istedenfor tvangsspising som en spiseforstyrrelse. Da ville jeg i det minste vært tynn. Det er vondt uansett hva slags spiseforstyrrelser man har. Egentlig vil jeg bare være normalvektig, ikke ha noen form for psykiske problemer, rett og slett frisk i kropp og sinn. Folk kan si hva de vil, men man forstår ikke helt og fullt hva som er greia før man har følt det på kroppen eller sett det på nært hold. Har hørt at jeg kan jo bare slanke meg. Kan begynne å trene. Spise mindre og ofte, spise mer og mindre, gå til legen og få tabletter, dietter, kurer... Ikke alt funker på alle. For noen funker dietter, for andre bare å spise sunnere, andre igjen må legge om hele livsstilen sin. Kropper er så forskjellige og det finnes ikke én fasit.

Noe av det verste med å være feit, rett og slett styggfeit, er at folk antar at det er greit å se ned på en. Mange har trodd at jeg er evneveik. Ikke fordi jeg har utrykket meg på den måten, men de har sett på meg og trodd det. Synet kan bedra sinnet. Noen ganger later jeg som om jeg er evneveik også, bare for å slippe unna hele seansen med å overbevise de det motsatte. Tar på av krefter å overbevise folk som allerede har dannet seg et bilde. Som det sto i en av nettsidene jeg leste på for å finne ut mer om tvangsspising, så må man leke litt detektiv for å finne ut hvorfor ting har blitt som de er. Tenk at noe som skjedde for lenge siden berører meg fremdeles. Alt man gjør kan gjøre inntrykk i lang tid etterpå.