Hodet og alle tankene

Track: Thomas Dybdahl – How It Feels

Det har vært en rar uke. Kanskje det har noe med min sinnstemning akkurat nå, for jeg er helt utslitt etter å ha gjort ingenting. Blir kanskje feil å si det, men jeg har ikke gjort mye i alle fall. Glemte å spise idag. Spiste frokost, men ble ingen lunsj om man ikke regner med det lillekakestykket jeg kjøpte på loppemarked idag. Middagen/kvelds spiste jeg for noen timer siden, magen ropte og kroppen skalv. Sovna av på sofaen først og våknet av en telefon. Patty og Selma var på gulvet og koste seg, men det var litt skummelt å glemme av de. Tenk om en av de rømte eller noe, fra innhengingen sin? Marsvin liker å gnage på ting, f.eks ledninger. Kunne blitt ille.

Hodet mitt er tungt. Mange tanker som kverner rundt som kjøtt i en kjøttkvern. En tanke leder til andre. Å ikke tenke funker ikke. Var hos legen på fredagen og hun fortalte at siden blodprøvene var fine så var det ikke kroppen som er syk, mest sannsynlig. Hodet. Hodet ødelegger for kroppen min. Ikke at hun sa akkurat det, men det mentale kan gå utover det fysiske. Har jeg da, ubevisst, hatt det helt forferdelig ille inni hodet mitt i flere måneder? Syns det er ille nå jeg. Man går jo rundt og bekymrer seg for alt. Skulle ønske man kunne kurere hodet med et plaster. "Er du mentalt syk? La oss sette et plaster på hodet og så blåser vi litt, går over snart"... Vært fint hvis man kunne gjort det slik. Har selv foreslått for legen å henvise meg til en hjernekrymper. Okei, det heter psykolog, men er ikke alltid lett å si det. Det er litt, flaut. Tenk at det er flaut å få hjelp idag. Føles hvertfall sånn. Mamma ble glad, for hun liker ikke at jeg går på antidepressiva. Det funker ikke for meg lenger, så det er jo akkurat nå ubrukelig. Får imidlertid ikke hjelp hos psykolog før utgangen av april 2011. Koselig...

I noen dager så har tårene presset på øynene mine. Jeg har ikke grått enda, men kjennes ut som jeg vil gjøre det. Det kan skje flere ganger om dagen, og være så irrelevant som når man går til bussen, eller akkurat kommet ut av bussen. Inne på butikken, hjemme, på skolen. I det hele tatt... Kan ikke tvinge meg selv til å gråte selv om jeg vet at det ville vært det beste. Hva som gjør dette aner jeg ikke. Kan jo ha noe med alle tankene. "Alle" vil at jeg skal løse deres problemer eller være der for de. Når var de her for meg? Noen ganger nytter det ikke å være åpen om det i det hele tatt, de ser bare seg selv. Jeg har ikke den egenskapen, dessverre. Akkurat nå burde jeg nok kun tatt vare på meg selv.