Bestemor og bestefar.

Track: Agnes Obel – Philharmonics

Natt til i dag drømte/tenkte jeg litt på min bestemor og bestefar. Det vil si de jeg anser som mine eneste ekte besteforeldre. Mine biologiske besteforeldre har jeg ingen forhold til, ei heller ste-besteforeldrene. Farmor lever men har alzeimers. Jeg håper jeg ikke får det. Ste-bestefar lever i beste velgående. Resten ligger seks fot under jorda. Da skal alt være på plass for å kunne fortsette. Se opp for lange avsnitt, og mange av de. Ikke alt er i logisk rekkefølge engang. Jeg har bare skrevet.

Alle tankene rundt dette begynte med hytta. Drømte at jeg sa til min bestefar at jeg ville bli bedre kjent med han. Han var alltid så stille. Fikk ikke sjansen til å bli kjent med han på en ordentlig måte pga familiekrangler. Det hele resulterte i at jeg ikke har noe forhold til mine tanter og onkler og søskenbarn. Sjalusi ødelegger så utrolig mye. Bestemor var en pådriver. Beskyldte mamma for å ha gjort ting som hun aldri hadde gjort blant annet. Hun ødela min sjanse til både å være sammen med henne og bestefar. Jeg ble aller mest glad i han, og da han fikk kreft følte jeg at tiden rant ut. Siste gangen jeg møtte han lå han syk og svak i sykesengen på det lokale sykehjemmet. Ikke fikk man være der så lenge heller. Det var tungt å vite at det var siste gangen. Etter hans død besøkte jeg og min ene søster bestemor en påske. Det var koselig men samtidig litt rart. Var ikke det samme som da jeg var ung og forholdet mellom oss var bra. Blir noe med det når hun var sinna på mamma. Etter at familiefeiden startet var jeg kun hos mine besteforeldre et par ganger før de døde. Hele tiden da jeg var ung håpet jeg på at det skulle ende.
I drømmen var han også stille. Sa ikke noe. Så begynte jeg å vandre over til huset deres.

En stor gang med to frysere på venstre side, soverommet til bestefar rett ved siden, matbod ved trappen som var kjempeskummel og bratt og en dør inn til resten av huset. De sov ikke i samme seng på mange år. Kjøkkenet ble pusset opp og det var ikke så stort. Et gammelt bord med noen stoler rundt og mange rare ting for et barn å utforske i vinduskarmen. Gamle briller, penner, radio og kortstokker. Telefonen var plassert like utfor kjøkkenet, midt mellom åpne inngangpartier. Ene ledet inn til spisestuen og stua med telefonen like i nærheten mens den andre døra ledet mot et nytt rom som igjen ledet ut til stua. Badet var innenfor dette rommet som var innredet med en stor kommode og to store skap som igjen inneholdt klær og håndduker. Soverommet til bestemor lå ved stua. Der var det alltid kaldt og ekkelt. Litt skummelt. Trodde det var spøkelser der inne. Verandaen ledet mot hagen og bestefar likte å sitte der og sole seg og røyke. Han ble brun skikkelig fort. Et par minutter i sola og han var sydhavsbrun. Selv er jeg bleik som en albinorøyskatt. Rød som en kokt krabbe om jeg ikke smører meg inn med solkrem. Tror bestefar var glade i meg og mine søsken, mer enn mine søskenbarn. Hver familie har sine måter å oppdra barna sine på og vi var mer opptatte av nærhet fremfor det materielle. Gikk heller en tur med bestefar enn å leke med duppeditter fra det glade 90-tallet. Loftet hadde tre soverom og et hjørne hvor bestemor lagret metervis med stoffer som hun sydde klær av.

Et fint bilde fra nettet.

Bestefar var en gjerrigknark. Noen ganger lurer jeg på om lillebror har arvet det fra bestefar. Begge var/er gjerrigknarker. Bestefar elsket å ta lillebror med ut på vandring langs nesset de bodde på. Fra lillebror kunne gå så gikk de, hånd i hånd. Det var noe eget med oss, har mamma sagt. Selv om han var gjerrig ga han oss gjerne litt småpenger for å kjøpe godteri på kiosken. Tror litt av sjalusien til onkler og tanter kom litt av slike småting. Jeg var det første jentebarnebarnet. Før det var det fire gutter. Bestemor var så stolt og glad da jeg kom til verden og hun strikket masse klær til meg siden jeg var så liten. Veide rundt 2500 gram da jeg ble født. En måned for tidlig fordi mamma fikk svangerskapsforgiftning. Begge kunne ha dødd. Ble født i Tromsø etter en helikoptertur på mamma. Søsteren min ble født i hjembygda fordi det var en ukomplisert fødsel. Jeg ble kledd opp i fine klær som bestemor sydde til meg. Hun var flink på symaskinen. Vet ikke om hun sydde klær til de andre av mine søskenbarn. Orker ikke bry meg så mye om det. Vet bare det at vi satt mer pris på våre besteforeldre enn det søskenbarna gjorde. Jeg ble utrolig glad for et par ullsokker. Det måtte mer til for de andre for å bli like glad. Mens bestemor enda levde spanderte hun dyre ferieturer på disse familiene. Ene søskenbarnet mitt skrøt så fælt av sine mange turer til Krakow og syden og god knows where... Disse familiene har aldri hatt råd til å dra på så dyre turer med sin egen økonomi. Hotell, fly, transport, morsomheter o.l koster penger når man er en stor familie. Jeg er langt fra lei meg fordi de fikk dra på slike turer, mange turer og ikke jeg. Gleden er større når man vet at man har fortjent pengene. Er ganske sikker på at mine søsken mener det samme... eller, utenom min søster på 17 år da. Hun er glad i penger uansett hvor de kommer fra. She will learn. :)

Bestefar kom fra Finland og var en kven. Det gjør at vi etterkommere har kvensk blod i oss. Det er interessant og jeg skulle gjerne ha rotet meg litt inn i slektsforskning. Kan ingenting om akkurat det men en dag blir jeg nok til å hyre inn noen som kan finne ut slike ting for meg. Mye jeg vil vite om familien og opphavet. Jeg vil også lære meg finsk. Skjønner mer av min dragning mot Finland etter at jeg fikk vite det om Bestefar. Dessuten elsker jeg musikken til Sibelius. Hvor bestemor har sitt opphav er jeg jammen ikke helt sikker på. At hun kom fra Målselv er sikkert. Jeg har en flott Målselvbundad. Passer den bare ikke nå. Bestemor hadde også en Målselvbunad. Den tok en av søskenbarna mine. Håper bare de verdsetter den like mye som jeg ville ha gjort og at de tar vare på den. Det er en sorg at jeg ikke fikk muligheten til å lære mer om mine besteforeldre, være sammen med de og nyte tiden sammen. De ville vært rundt nitti år gamle begge to om de hadde levd idag. Kreft og slag er ikke noe bra og tok knekken på de. Bestemor fikk slag og ble lam. Etter en operasjon på foten hennes før slaget fikk hun koldbrann og måtte amputere foten sin. Mitt siste møte med bestemor var også ved sykesengen på samme stedet som bestefar lå da han døde. Hun kunne ikke prate og hun var svak. Holdt henne i hånda og sa jeg var glad i henne tross all sorg hun hadde påført meg og familien. Mimret også litt og hun gråt litt. I det øyeblikket ønsket jeg at hun skulle bli frisk. Noen dager senere var hun borte vekk.

Savner hytteturene sammen, det felles samlepunktet hvor alle koste seg og hadde det hyggelige. Barna lekte både på og i den falleferdige låven og vi syklet lenge og langt og var ute med båten som vi fraktet med bestefars egenbygde båtfrakter-dings. En person på hver side og så dro vi den lett med oss fordi bestefar hadde store sykkelhjul. En gang greide mamma å rygge på den og knuste baklyset på bilen. Hun så den ikke. Vi lo veldig mye da og hun ble sinna. Båten var ikke på den så den slapp uskadd unna. Det er kanskje derfor mamma har fikset seg en hytte. Nytt samlingspunkt. Hvor hun kan være bestemoren som bringer hele familien sammen når vi blir eldre og får barn selv. Vi får lov å bruke hytta allerede nå. Den er ikke stor eller særlig fin men med tiden vil alt ordne seg. Et samlingspunkt er viktig. Jeg bruker en del av tiden min sammen med mamma med å spørre om gamle dager, opphav, historier og andre ting jeg vet jeg kommer til å lure på om i fremtiden. Jeg vil ikke gå glipp av noe. Barna mine skal få oppleve mine foreldre uansett hva som kommer til å skje i fremtiden. Barna skal ikke behøve å gå glipp av noe på grunn av voksen-problemer. Aldri. Ikke mens jeg lever i alle fall.

Enda et fint bilde fra nettet.

Selv om bestemor på en måte var den store stygge ulven i det å splitte den store familien, er jeg likevel glad for de gode minnene vi hadde sammen når alt var bra, når alle var venner. Jeg er ikke sint på henne, bare skuffet. Jeg valgte å ikke dra i hennes begravelse fordi jeg var skuffet. Likevel skrev jeg et dikt til henne som presten leste opp. Var visst et fint dikt og mamma kunne se tårer i øynene til onklene mine. Var et personlig dikt og tror de kjente seg igjen når det kom til følelser og kjærligheten vi delte med bestemor. I bestefars begravelse spilte jeg klarinett. Det var en fin avslutning for min del. Var ikke så flink på den tiden men det var likevel et bidrag, en måte å vise bestefar at jeg var så glad i han at jeg delte det lille jeg kunne spille på klarinetten med han. Min gjerrige, fiskespisende, sydhavbrune og stille bestefar. Når han ikke var hjemme satt jeg i stolen hans. Det var ordentlig kos. Ville gitt mye for en dag med de.