Dikt: 20:25

20:25.
Klokken står stille.
Mørket vender bort mens lette, hvite snøflak daler ned på min nakne kropp.
Det dunker hardt i hjertet, jeg er svimmel.
Snøflakene blir flere og flere og gatelyset forsvinner.
Øynene tunge, pusten lett.
Stopp.

20:28.
Klokken tikker.
Lyden av klokken er det eneste jeg hører, hvite snøflak daler ned på min hvitkledde kropp.
Det er ikke lengre kaldt i kroppen, blodet raser rundt for å holde varmen.
Vinden hvisker meg i øret og jeg holder pusten en liten stund.
Sannheten er vanskelig å svelge, det er ikke lett å velge.
...Rett.

20:30
Klokken stanser.
Fem minutter er nok og jeg reiser meg opp og legger sjalet over min nakne og hvitkledde kropp.
Hodet er uklart, sjelen mørk og sart, vil ikke gi opp, enda.
Snøflakene blir mindre og mindre, jeg ser gatelyset på tur inn i varmen.
Hvor jeg er neste dag er vanskelig å si, uforutsigbart.
Stopp.