Atmosfære og sykdom

Track: The Micropops – So Surreal

Skolefri er jammen fint å ha iblant. Var riktignok på skolen både tirsdag og onsdag der vi lagde mat. Ganske enkelt å lage fiskekaker og kjøttkaker fra bunnen av, såfremst man har en kjøkkenmaskin. Det vil jeg ha til jul. Kjøpe litt fisk, spe ut med melk og litt krydder og steke de. Når man først er i gang kan man jo lage mange fiskekaker og fryse de ned. Samme gjelder kjøttkaker. Jeg lagde også sitronfromasj (enkle greier men mye jobb) og eplekompott. Hadde for mye potetmel i jevningen så det ble ikke like bra resultat. Vet det til neste gang, spesielt om jeg får den desserten på eksamenen min. Hyggelig atmosfære var det også. Tirsdagen rakk jeg ikke spise sammen med de andre på kjøkkenet men det var veldig koselig på onsdagen. Vi pratet og spiste og alle koste seg. En hyggelig dag på kjøkkenet.

Dro kjempetidlig på sykehuset onsdagen for å ta mange blodprøver, finne ut om det er noe fysiologisk bak kvalmen min. Dette er første dag på lenge jeg ikke har vært kvalm! Dette er skikkelig god grunn til å feire! Sliter med å få spist opp sitronfromasjen (fikk ta det med hjem) siden dessert ikke er min favoritt, for ellers skulle jeg gjerne ha feiret min første kvalmefrie dag på uker med sitronfromasj. :) Egentlig så spiser jeg ikke så mye for tiden. Det er nesten litt deilig.

Nå til litt mer alvorlige ting. Har fått lov av den flotte personen Dinosau (eller Kristine som hun egentlig heter) til å kopiere innlegget hun har på sin blogg angående spiseforstyrrelse som diagnose. Vi er to ytterpunkter. Tvangsspising og anoreksi. Likevel er det mye av de samme tankene. Det er nok ikke mange som klikker seg inn på linker av de som leser min blogg (men kanskje jeg tar feil...) så jeg poster det her. Anbefaler deg som leser dette å lese litt av hennes blogg, for hun er tøff og har flotte meninger bak sykdommen.
Tittelen på innlegget hennes er: Bakom grusom sykdom

(Noen av) de som aldri har gått på en smell har lett for å tenke at de med psykiske lidelser egentlig burde skjerpe seg. This is a fact.

Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Bare stå opp av senga og "smile litt" hvis du er deprimert? Bare gå ut døra hvis du har angst av et slag? Bare spise hvis du har anoreksi? Bare slutte å kaste opp hvis du har bulimi? Bare spise mindre hvis du er en som overspiser? Bare slutte å låse døra femti ganger hvis du har en tvangslidelse?

I teorien? So easy. Det er jo bare å skjerpe seg? Bare å slutte?

Stigma er dritfarlig.

Spiseforstyrrelser er da bare slanking? Bare en barnslig og dramatisk måte å få oppmerksomhet på? Et ønske om å se like smashing ut som en kjendis? Hvor patetisk går det an å bli, liksom?

Mmhmm, men seriously:

Hvor mye vanskeligere er det vel ikke for en person å si: JEG HAR SPISEFORSTYRRELSER når den generelle (og ja, jeg generaliserer) oppfatningen er at man enten er ute etter litt attention eller at man er ekstremt overfladisk?
Eller enda verre: At man faktisk er alvorlig syk. Men at det også er ALT man er.

Jeg tror spiseforstyrrelser er ekstra utsatt for stigmatisering (og kanskje tar jeg feil). Det er som om det går et skritt lenger. Som om vi blir sykdommen. Som om vi mister annen identitet.

Vi har ikke sykdom. Vi er den.
Vi er en anorektiker. Eller vi er en bulimiker. Eller vi er en overspiser. Og alt vi bryr oss om er mat, ikke-mat, kroppen vår, oss selv.

Passet påskrevet.

Er det sånn mtp andre sykdommer?

Kaller man noen for “angstere”? Eller “tvangslidere”? Eller “deppere”?
Sier man ikke heller at de lider av angst, tvangslidelse, depresjoner? (Og her valgte jeg bare helt tilfeldige lidelser). Har jeg rett i at de ofte får beholde en individuell identitet, utenom sykdommen? At de ikke identifiseres med a/t/d på samme måten?

Med spiseforstyrrelser behandles man ofte som en sykdom. Som om den personen man var før, og innerst inne fortsatt er, ikke lenger eksisterer. Er det fordi den er så gjennomsyrende? Fordi den påvirker både kropp og sinn? (En av få psykiatriske diagnoser som både er psyksik+somatisk, er det ikke?) Fordi man faktisk blir litt enspora/skrudd i hodet? (No offense to anybody).

Fordi vi tviholder på trygghet, kontroll, overlevingsmekanismen vår? Fordi det utad virker som om vi vil ha sykdommen?

Anorektiker/bulimiker/overspiser er alt jeg er, alt jeg vil være? Ikke våg å ta det fra meg!

Et håpløst tilfelle?

Da noen behandlet meg som en "typisk" anorektiker som var så "fucka" at jeg ikke visste mitt eget beste? Da falt jeg enda lenger.
Men da noen så tvers igjennom sykdom, så meg, bare meg, bak alt tull, trass, sinne - you know - det litt "gale"? Da ga det meg håp, motivasjon til å kjempe med den delen av meg.
Hvis andre trodde på meg, så trodde jeg også litt mer på meg selv.

Alt er lettere når man føler at man blir sett og satt pris på for den man er. Når andre skiller mellom sykdom og person kan man lokkes litt frem.

Selv om det føles som om man trenger spiseforstyrrelsen for å overleve, så betyr ikke det at man innerst inne vil være syk.

En sykdom er bare en rekke symptomer. Man kan lide av en sykdom. Men man er ikke
sykdommen.

Jeg synes dette er flott skrevet. Hun var på programmet God morgen Norge idag (noe jeg ikke hadde fått med meg før idag) og snakket om man kan blogge seg ut av en anoreksi. Heldigvis fantes det et klipp av intervjuet på nettsiden, denne må dere klikke dere inn her for å se intervjuet. Veldig bra, og Kristine er et flott menneske.

Forresten, det snør mye ute. Jeg er happy! Elsker snø! ❤ Det skal visst snø i mange dager fremover. :)