søndag, januar 16

Tvang

Tvangsspising. Tenk å kalle noe for det. I det hele tatt alle typer spiseproblemer, eller forstyrrelser som det egentlig heter. Det skal ties ihjel, det er flaut, ille og man er ikke normal.
Wikipedia sier dette om tvangsspising:
En tvangsspiser spiser mye mat uten å egentlig være sulten. Dette antar man gjøres for å dekke over andre behov hun/han ikke får dekket som ved for eksempel trøstespising. Noen har spiseorgier flere ganger i uka, noen småspiser hele tiden, mens noen igjen spiser svært mye i en periode, for så å faste i en like lang periode. Tvangsspising har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem.
Uansett hvordan type spiseforstyrrelse man har så er det noe som ligger under. Noe som utløser det hele. For min del så er det mange tanker, stress, noen ganger angst, tidligere selvskading, men aller mest depresjoner (i ulike bølgedaler) som har utløst det.

Nå for tiden er jeg sykelig opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg er gigantstor. I følge bmi-kalkulatorer er jeg dødelig overvektig, kanskje jeg egentlig skulle vært død. Jeg er en smule gal, for jeg ler når jeg ser folk som er på min egen størrelse. Tenker at de er så stor at de ikke får plass noen steder, og så er jeg der selv. Da tenker jeg ikke bare på plass i sin fysiske stand, men også i samfunnet. Ler litt når jeg ser tykkfalne barn også, for så bli litt trist. Trist fordi ingen hjelper de, eller forstår de, eller vil forstå. Det har nemlig vært slik for meg. Ingen ville forstå galskapen eller hjelpe meg da jeg begynte å legge på meg som barn. Mamma hadde akkurat giftet seg med en mann jeg ikke tålte trynet av, og hun fikk barn med han. Var vel kanskje sju år da jeg begynte å spise som en trøst. Så har det bare ballet på seg. Fra et lite snøfnugg, en snøkule som ruller ned en bakke og bli en kjempestor snødame.

Jeg forsto ikke det når mamma sa at jeg måtte slutte å spise så mye. Hun ble opptatt av hva jeg spiste og når. Jeg lukket meg inne i mitt eget sinn, noe som førte til mobbing på skolen. Hjemme mobbet stefaren meg. Jeg la på meg mye, så det selv, men ville vel ikke innrømme det. Hvor mye forstår man egentlig av sånt når man er 8-9 år? Maten gjorde meg aldri noe vondt. Det ble en trøst. Etter hvert som jeg la på meg fikk stefar for seg at det var greit å plage meg. Slå meg. Utnytte meg. Heldigvis har det aldri vært noe seksuelt i bildet. Utnyttingen kunne foregå av den art at jeg måtte gjøre ulike tjenester, f.eks hente røykpakken, hente ved og slike ting, og gjorde jeg ikke det fikk jeg bank. Normalt ville nok et barn gjort dette for å glede sin far og mor, men blir litt annerledes når det er tvang i bildet. Mamma visste om dette, selv om det var verst når hun ikke var der. Hun gjorde ikke noe. Bare gråt noen ganger og lovte meg at ting skulle bli bedre. Ting ble aldri bedre før jeg flyttet hjemmefra i en alder av 17.
Litt bedre om ikke annet.

Selvskading ble et nytt element i min hverdag, og jeg tenker av og til den dag i dag at det ville vært godt å bare skadet meg selv enn å spise som trøst. Er flink som ikke gjør noe av det, og nå har jeg dessuten dekket armene med tattoveringer slik at jeg ikke skal ødelegge de, om jeg skulle være så drastisk som å skade meg selv. Er sikker pingle-selvskader som bare har brukt armene mine, men det gjør vondt andre steder. Armene var nesten behagelig. Tenk å si noe sånt...
Senest i dag tenkte jeg at det ville vært bedre om jeg var død. Truffet av noe hardt. Momentant. Død. Havnet i en ulykke eller noe og bare svunnet hen. De tankene har jeg hatt siden jeg var 11 år. Husker det ganske godt egentlig. Dette med tall og hendelser.

Hver gang jeg spiser blir jeg kvalm etterpå. Tenk, at jeg spiste så mye, eller så lite, eller bare i det hele tatt spiste. Tilfredsstillelse av sult, en konstant sult i en mage som har blitt vant med å spise noe hele tiden. Har vært flink i det siste å ikke spist noe hele tiden, men det blir likevel nok til å bli kalt for småspising. Ikke trener jeg heller. Sofagris. Feit, småspisende, kvalm sofagris. Det er ikke så enkelt å gjøre noe med det når man mangler motivasjon eller lyst.

Noen ganger tenker jeg at jeg heller ville hatt anoreksi istedenfor tvangsspising som en spiseforstyrrelse. Da ville jeg i det minste vært tynn. Det er vondt uansett hva slags spiseforstyrrelser man har. Egentlig vil jeg bare være normalvektig, ikke ha noen form for psykiske problemer, rett og slett frisk i kropp og sinn. Folk kan si hva de vil, men man forstår ikke helt og fullt hva som er greia før man har følt det på kroppen eller sett det på nært hold. Har hørt at jeg kan jo bare slanke meg. Kan begynne å trene. Spise mindre og ofte, spise mer og mindre, gå til legen og få tabletter, dietter, kurer... Ikke alt funker på alle. For noen funker dietter, for andre bare å spise sunnere, andre igjen må legge om hele livsstilen sin. Kropper er så forskjellige og det finnes ikke én fasit.

Noe av det verste med å være feit, rett og slett styggfeit, er at folk antar at det er greit å se ned på en. Mange har trodd at jeg er evneveik. Ikke fordi jeg har utrykket meg på den måten, men de har sett på meg og trodd det. Synet kan bedra sinnet. Noen ganger later jeg som om jeg er evneveik også, bare for å slippe unna hele seansen med å overbevise de det motsatte. Tar på av krefter å overbevise folk som allerede har dannet seg et bilde. Som det sto i en av nettsidene jeg leste på for å finne ut mer om tvangsspising, så må man leke litt detektiv for å finne ut hvorfor ting har blitt som de er. Tenk at noe som skjedde for lenge siden berører meg fremdeles. Alt man gjør kan gjøre inntrykk i lang tid etterpå.

7 kommentarer:

  1. Wow, det var tøft skrevet.

    SvarSlett
  2. For et nYdeli innlegg , kjære deg , lest hele og syns du var beintøff som åpnet deg og skrev alt ned. Kanskje det føltes litt terapi også, å skrive det ut?

    Ja, det er nok av de der ute som "Danner seg et bilde av en" uten å vite noe som helst. Uten å ha erfaringer..
    Desverre..
    Men disse menneskene er svake. Og naive. Og redde.
    Og ikke minst uten erfaring.

    Kjempefin blogg, og takk for ordene på mine :)

    Klem fra Susi

    SvarSlett
  3. Hei og hopp!
    Jeg tror jeg har lest innlegget ditt ti ganger!

    Takk for ett ærlig, sterkt, vakkert og vondt innlegg. Du deler så raust og er så uredd, vær stolt av det. Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser, så jeg kan forstå hvordan du har hatt det. Fra jeg var 14-18 hadde jeg anoreksi og veide på mitt verste 39 kilo. Det er som du sier, uansett hva slags spiseforsyrrelse man har så er det vondt, for man har ett så anstrengt forhold til mat. Og det folk ikke forstår er at det sitter i hodet, mer enn andre steder. Jeg er i dag helt frisk, jeg spiser det jeg har lyst på, men det tok mange år og mange timer hos psykolog for å si det sånn...

    Jeg håper du finner en vei ut av alt det vonde... Vit at det er menensker der ute som er der for deg :-)

    Klem

    SvarSlett
  4. Dette var tøff lesing, flott og ærlig skrevet, ble helt rørt! Utrolig at man skal bli dømt som evneveik bare fordi man veier mer enn gjennomsnittet - DET provoserer meg! Ja, det er nok ikke bare bare å gå i gang med trening, dietter osv., det sitter nok så mye dypere enn det, helt tilbake i barndommen. Trist å høre hvordan du hadde det den gangen. Håper du har personer rundt deg som viser kjærlighet og støtte nå!

    Stor klem fra Bekka

    SvarSlett
  5. Du e tøff som skriv detta. E alt for mange som slit no i dag og ikkje får hjelp. Og alt for mange som dømmer når man er overvektig. Burde ikkje være sånn i dagens samfunn, men sånn er det dessverre blitt. Alle ska fan med veie rundt 50-60 kg for å bli godtatt... Kanskje mindre. Har aldri i voksen aldri veid så lite og kjem nok aldri t å veie så lite heller. ALLE folk er forskjellig.

    Stor klem fra tøtta på jobb ;)

    SvarSlett
  6. Jovisst sitter gamle sår i sjelen lenge. Du er tøff som skriver om "bagasjen" din, tøff som åpner opp. Samtidig er det vel godt å kunne skrive ting litt av seg? Dele, vise, og kanskje få litt forståelse likevel. Det er mange som har gjemte sår som ikke er glemt. Har noen selv, og er såpass arret i sjelen at den har funnet sin egen form for å kapitulere. Rett og slett kobler ut alt av batteri og tar ferie. Pass på så du får bearbeidet sårene, så du slipper å la de ligge og tære så det sliter deg ut. Bli glad i deg selv! Prøv så godt du kan. Vet du er sårbar og sint til tider, for det har du jo skrevet. Vet også du både gledes og såres av små ting. Fortsett å gripe gleder i de små tingene, og prøv å fortreng de små irritasjonene. De sliter og bruker deg opp, så prøv så godt du kan å blåse de bort. Jada, vet jeg gjentar meg selv. ;)
    Har du ikke lest novellen min "ferden", så ta en titt på den nå. Kanskje du finner noe godt i den. :)

    SvarSlett

Takk for din kommentar:)

Spørsmål du måtte stille eller respons på din kommentar besvares her på min blogg under det innlegget du kommenterer. Bare sånn at du vet det:) Velkommen tilbake! :D