Mamma, jeg er syk i hodet.

Track: Josh Rouse – Life

Syk, men på hvilken måte? Fysisk? Psykisk? Har ikke peiling. De siste dagene har jeg kastet opp på morgenen og vært kvalm i noen timer etterpå. Brekker meg for ingenting og det hele er kjipt. Blir sliten av å kaste opp og av alle brekningene. Det hele har resultert i å være borte fra praksisskolen i to dager og et par økter, som igjen har ført til skyldfølelse fordi jeg ikke har vært der. Har jo blitt bedre i magen etter halve skoledagen. Har likevel ikke orket å dra på skolen. Gruer meg til å stå opp. Til å kanskje være kvalm og ekkel igjen.

Fortalte mamma om skolesituasjonen. At jeg ikke trives så godt med de jeg studerer med fordi de eksluderer meg. Det føles sånn i alle fall. Noen ganger stemmer min magefølelse. Hun sa ikke stort. Visste ikke hva hun skulle si. Hun sier ofte at hun tilbyr et par ører og en skulder om det er ting jeg vil fortelle. Likevel, når jeg sier til henne at jeg sliter og er deprimert blir det ofte annerledes. Har ingen grunner til å være deprimert ifølge henne. Bor alene og kan komme og gå som jeg vil, en jobb, kjæledyr, familie og snart en utdanning. Har hele livet foran meg. Det er forsåvidt sant, men det er ikke alltid at jeg tenker sånn. Superpositiverosafugl. Hun vil altså lytte og hjelpe, men når jeg forteller så er det ikke grunn til å ha det slik som jeg føler. Hennes barndom var visst verre enn min, og hun burde ha vært dobbelt så mye deprimert enn meg (ut i fra det jeg forsto) men hun tok tak i seg selv og kom seg videre. Vi er forskjellige og takler ting på ulike måter. Det var hun enig i. Fordi hun sier slike ting har jeg ikke særlig lyst til å fortelle mer. F.eks tvangsspisingen. Syns jeg hører henne. "Ikke rart du har lagt på deg sånn da, glem det og slank deg. Det gjorde jeg på din alder. Du har ingenting å være syk for. Slutt med det tullet". Tør ikke fortelle henne om det. Tror på ingen måte at hun vil forstå det nå. Kanskje da hun selv var på min alder, da hun selv var i en sånn posisjon. Men nå... ikke sjans.

Det er tungt. Å ikke kunne fortelle det man har på hjertet og bli møtt med forståelse og toleranse uansett hvor "galt" det måtte være. Psykolog er fortsatt lenge til. Det trenger jeg egentlig ikke, ifølge mamma. Det er jo bare tull. Ikke tro at mammaen min er dust selv om hun ikke forstår meg på dette området. Hun er egentlig en god mor. Bare... litt bestemt og forstår ikke alle perspektiver. Å prate med venner er bare tull, for ingen har tid til meg. Alle er så fryktelig travle. Alle har et liv. Føles som at jeg ikke har et liv, bare for at jeg har tid. At livet skal fylles opp av avtaler og ting og tang, så mye at hverdagen blir et pes. Først da har man et liv. Tror jeg. Bare en påstand riktignok. Marsvinene er ikke noe å prate til/med. Patty tisser på meg og Selma sovner av. Kosestunden med Patty gikk bra idag. Ingen tiss, bare smånapping i fingrene mine. Beklager et veldig rotete avsnitt...