Track: Hedley med Dying to live again.
I det siste har jeg lest en del blogger, og mange av de har et innehold som kanskje de fleste velger å ikke tenke på, fordi det ikke angår dem selv.
Jeg prater altså om bloggere med psykiske problemer. Man kan gjerne fnyse av at det er deres egen feil, når de kaster opp maten sin flere ganger for dagen, kutter seg selv, og hvor trolig er det at man hører stemmer i hodet sitt, men det er alt sant.
Når jeg leser de sterke historiene og tankene deres, så føler jeg meg heldig. Jeg har i forhold til de fleste bare vært på toppen av kaka (men under kremen), mens de bloggene jeg leser har vært og er på bunnen og midten av kaka, om man tenker seg en tre-delt kake med bunn, fyll, topp og krem.
Jeg har delt mange av de samme tankene, og i lengre perioder. Ikke sagt noe til noen, men jeg har ikke gjort så mye med kroppen som de fleste har valgt å gjort.
Jeg har venner som sliter med angst, har tunge tanker, har skadet seg, prøvd mye forskjellig for å komme bort fra tankene og verden. Det er ikke koselig, men vet at de har fått hjelp, eller venter på utredning. Vil ikke at noen skal slite psykisk, men den gang ei.
En gang i tiden hadde jeg en kjæreste som ikke tålte å høre på hvor fælt jeg hadde det, tankene, og hva jeg hadde gjort og kunne komme til å gjøre pga tankene jeg hadde mens vi var sammen. Den dagen jeg skadet meg selv, kunne jeg bare se forholdet som avsluttet. Vi pratet aldri mer om slikt fra den dagen av, jeg valgte å holde kjeft.
På én måte skjønner jeg han, for han ville nok ikke ta del i det fordi det ikke angikk han, men på en annen side kunne han ha hjulpet meg ved å la meg snakke ut om ting, få hjelp (det var lenge før jeg vurderte medisiner, for jeg har aldri ville vært avhengig av medisiner for å overleve), bare ha en person som støttet meg og bare vært der når jeg trengte det.
Jeg vet bedre idag. Takler ikke den personen jeg evt dater at jeg trenger en daglig dose for å ikke havne ut på, så gidder jeg ikke. Hans tap, for jeg er mer enn bare en tabelett om dagen.
Det jeg vil fram til i dette innlegget er at folk flest VET om problemene som folk flest innehar idag, men velger å IKKE tenke på det fordi det ikke angår de selv, uansett om de har noen som står de nær har psykiske problemer. De vil ikke vite av det, for det er ikke slik det funker i en perfekt verden. Så lenge de selv har det bra, er alt bra.
Det fins heldigvis unntak.
fint at du tør å sette ord på noe som ellers er helt tabu. jeg beudrer deg for det ann rose. fryktelig mange som faktisk har problemer, men kanskje ikke gjør noe med det eller ikke vet hva man kan gjøre med det. dette kan være opplysende for de det angår.
SvarSlett