Track: City and Colour – Save Your Scissors
En stund siden jeg har skrevet litt om marsvina mine. Føles hvertfall sånn.
Hostingen til Selma ble en stund verre og jeg oppsøkte veterinær. Hun kunne ikke gjøre så mye siden marsvin kan reagere på veldig mye, stress, miljø, mat, parasitter o.l. Kunne være høyet hun reagerte på, eller sagflisa, nesemidd eller astma. For to uker siden fikk begge svina sprøyte med middel mot nesemidd. Ikke noe som er lett å se siden marsvin er små. Stor sprøyte men liten dose, hehe. Fikk også vite at huden til et marsvin er litt vanskelig å stikke på fordi den er litt seig. Svina likte det ikke!
Selma fikk tak i fingeren og bet meg når hun ble stukket andre gangen.
I dag var jeg hos veterinæren for en ny dose mot nesemidd. Patty fikk en sprøyte mens Selma fikk mot nesemidd og kortison mot en eventuell astma, for å se om hun slutter. Har forhørt meg med mamma så skal få en del gamle håndduker. Vil forsøke å ha det som underlag en stund i tillegg for å se om det bedrer seg. Har forsøkt det før men to håndduker er ikke mye å skifte med fordi det stinker etter to dager. De pisser og driter omtrent for hvert skritt de går. Svin! Måtte hatt minst 6 håndduker for at det kunne funket med tanke på utskifting. Og selvsagt en del vaskepulver siden man må vaske det i vaskemaskinen. Vil at alt skal gå bra med svina mine. Siden de spiser godt, allmenntilstanden er super og ingenting annet virker galt så er begge egentlig friske, skulle ta det med ro sa veterinæren.
Videoen er av svina, utendørs. Tester ut videofunksjonen på mobilen min. Beklager litt fomling. :P
Etter veterinærbesøket tok jeg svina ut av reiseburet og satt oss på gresset. Passet på de slik at de ikke skulle løpe avgårde. Et lite øyeblikk fikk Patty et snev av galskap i seg og forsøkte å løpe fort... er heldigvis rask og fulgte med så hun ble inndratt på to sekunder. Selma måtte forsøke hun også men da jeg fikk tak i henne bet hun meg igjen. Tennene hennes er forresten fine! Hvite, sterke og forholdsvis skarpe. Sterkt bitt også. Sånn bare for å ha nevnt det liksom.
Klippet klør her om dagen og har rotet bort børsten jeg bruker på de. Finner den vel ett sted i rotet mitt. Bruker å legge ting på "lure" plasser, for å huske hvor jeg legger det. Funker vel 5 av 10 forsøk. Sikkert flere som kjenner seg igjen i det, hehe. Neste gang jeg har fri fra jobb (har det litt hektisk for tiden) skal jeg bade svina også. Ikke at de lukter så ille men er jo greit at de også er litt rene. En stund siden sist nemlig. :)
tirsdag, juli 19
fredag, juli 15
Ny mobil!
Track: Bombay Bicycle Club – Dust On The Ground
Etter mye feil med min (gamle) telefon, Sony Ericsson x10 mini pro, hatt den inne på service mange ganger og derfor vært uten den telefonen i omtrent 3 måneder, valgte jeg å kjøpe ny mobil. Riktignok fikk jeg reklamasjon for mini pro-en var det jo garanti på. Litt penger å hente der, og noen tusen kroner fattigere er jeg nå en stolt eier av en Samsung Galaxy S II. Kjører selvsagt android når jeg først er i gang! Har enda noe igjen å lære med telefonen og noen ting skulle jeg ønske var enklere men slik er det, uansett hvordan telefon man ender opp med å ha. Jeg bare elsker telefonen min.
Mens jeg ventet på at reklamasjonen skulle bli godkjent sydde jeg et mobiletui til telefonen. For en liten stund siden bestilte jeg retro-stoffer fra Budeiesøm og er meget fornøyd med det også. Det ble en del knoting med mobiletuiet for jeg hadde vel ikke helt planlagt alt slik jeg burde ha gjort så det ble en del oppspretting av noen sømmer for å få til noe annet igjen. Innsiden ser ikke like bra ut som utsiden men for meg betyr det ikke noe. Skal forsøke å lage flere mobiletuier og legge til i min epla-butikk. Har stått stille i butikken. Ingen nye varer og de som er der blir ikke solgt. Jaja, kanskje en dag.
Telefonen min har 8 mp kamera og det ser jeg. Godt kamera, synes jeg. De to fysiske tingene som mangler på telefonen er altså en kameraknapp og et led-lys på fremsiden slik det kan blinke når man har mottatt sms-er og ubesvarte anrop. Tror også at en kameraknapp ville vært litt i veien for min del for jeg kommer stadig bort i volumknappen når jeg skriver meldinger. Testet ut telefonen en hel del natt til torsdag. Var på nattevakt og hadde ikke så mye annet å gjøre. På vei hjem fra nattevakten møtte jeg på et svømmebasseng for barn som mulig hadde blåst helt ned på veien. Hvor den kom fra aner jeg ikke men den sto der, fint og flott i regnet og den sterke vinden. Det er dårlig vær for tiden i Nord-Norge. Hawaii-rosen min trives ikke. Den ser ut til å dø når som helst fordi det mangler sollys. Ikke helt gjennomtenkt å anskaffe en slik plante som trenger masse sollys når jeg på en måte visste at det ikke kom til å være så mye sol i sommer. Håpet var der i alle fall. Tok i alle fall et bilde av bassenget og måtte le litt før jeg tasset videre.
Etter mye feil med min (gamle) telefon, Sony Ericsson x10 mini pro, hatt den inne på service mange ganger og derfor vært uten den telefonen i omtrent 3 måneder, valgte jeg å kjøpe ny mobil. Riktignok fikk jeg reklamasjon for mini pro-en var det jo garanti på. Litt penger å hente der, og noen tusen kroner fattigere er jeg nå en stolt eier av en Samsung Galaxy S II. Kjører selvsagt android når jeg først er i gang! Har enda noe igjen å lære med telefonen og noen ting skulle jeg ønske var enklere men slik er det, uansett hvordan telefon man ender opp med å ha. Jeg bare elsker telefonen min.
 |
| Fine tingen! |
 |
| Hello Kitteh... |
søndag, juli 10
En artikkel som bør leses
Track: Yellowcard – Sing For Me
Denne artikkelen er noe jeg anbefaler alle å lese. Den heter "Overvektige møtes med fordommer og hån" og sier mye om hvordan ting er for veldig mange overvektige. Har selv opplevd, og opplever stadig at slike ting skjer. Har også opplevd at det er vanskelig å komme i kontakt med andre mennesker. Folk ser bare den tjukke jenta, ikke personen bak. De vennene jeg har setter jeg stor pris på. Jeg unngår fester og andre tilstelninger med mange mennesker fordi jeg er redd for å ende opp alene. Alle har sett en film der den tjukke jenta eller gutten sitter i et hjørne for seg selv mens alle andre har det gøy. Nettopp det jeg er redd for.
Fester og andre sosiale happenings er for normale, flotte og attraktive folk. Har sjeldent blitt bedt på fester og vors/nachspiel, og jeg tror det er fordi jeg er overvektig. Hvis man ser på bilder av festglade mennesker, hvor mange overvektige mennesker finner du egentlig? De man ser har veldig gode venner. Mennesker som bryr seg om alle, ikke bare de som er normalvektige.
Før var jeg veldig sårbar i slike situasjoner. De gangene man hørte snakk om fester og andre koselige hyggestunder med mange i samme klasse på skolen, eller man hørte om festene i ettertid. Følte meg utstøtt. Alene. Ikke verdig nok til å være sammen med de "kule", for de hadde flotte kropper og var superpoppis. I dag har jeg ikke slike tanker. Ja, det kan være litt sårt når alle utenom meg blir invitert på ting og jeg tar det litt personlig også men det er ikke like sårt som før. Tenker at de går glipp av noe bra. For jeg er egentlig bra. Er ikke bare tykk, jeg er et menneske som alle andre. Like mye verdt.
Tror i mange tilfeller at folk er redd for å være sammen med tykke mennesker fordi da blir de selv sett dumt på. Mange ganger skulle jeg ønske at mobbingen jeg opplevde på hjemmebane og på skolen ikke fantes, eller at jeg heller sultet meg istedenfor å finne trøst i maten. Det var min eneste trygge holdepunkt i en vanskelig hverdag. Ingen steder å rømme, ingen dager som var like utenom mobbingen. Maten var der. Den gjorde meg syk og feit. Hadde jeg sultet meg ville jeg vært mer godtatt i samfunnet, for tynne mennesker er populære. Det tenker jeg, etter mange år som overvektig. Det er riktig for meg. Man kan si hva man vil om feite folk men jeg er ikke ei som er lat og dorsk, sitter på rumpa hele dagen og er dum. Det er en myte som mange tror på. Jeg må jobbe ekstra hardt for å bevise at jeg ikke er dum og lat og dorsk enn de fleste andre. En lat og dorsk normalvektig person blir sett på som lat og dorsk, jeg blir satt i den båsen uansett hvor hardt jeg prøver å motbevise dette. Arbeidet om å bli frisk mentalt tar lengre tid enn det å få skikk på kroppen sin. Noen ganger like lang tid. Akkurat som anorektikere som har blitt normalvektige, som ser den feite jenta i speilbildet sitt hver dag, ser overvektige det samme speilbildet når hun/han har blitt normalvektig. Det er nok ikke mange som tenker slik.
Fokuset på kropp i dag har blitt så stort at det tærer på selv de med bare ett kilo for mye. Slankekurer, dietter, retusjerte bilder av pene modeller, bmi, tips og triks for en bedre kropp er noe som man møter i media hver dag. Tenk for en befrielse det hadde vært, om media hadde sluttet å skrive om slike ting i en hel uke. En hel uke med fokus på helt andre ting. Hva om overvektige var i reklamebildet? Hva da? Hva med de som sykelig tynne? Med et eller annet handikap? Du ville ikke kjøpt sjampo eller tannkrem, det nye knekkebrødet eller kjøpt klær fra Gina Tricot eller Dressmann om det var overvektige mennesker som spilte inn reklamen eller var på store plakater i din by. Har enda til gode å se en overvektig person som butikkansatt i en klesbutikk.
Helsemessig er det bra at folk er innenfor normalvektige rammer. Man unngår en del sykdommer, og helseplager, og selvsagt mobbing og hån for sin unormale kropp. Dessverre så har tilgang på mat og råvarer som sukker og salt gjort at det er svært mange mennesker som sliter med vekta. Noen blir overvektige fordi de bare har feil innstilling til sin egen helse og syns det er greit med en BigMac hver dag, andre fordi mentale problemer fører de enten trøstespising eller total avsky mot mat. Alle trenger mat. Mat er makt. Utgangspunktet er forskjellig uansett. Likevel blir man satt i bås straks man ikke ser normal ut. Det er trist siden det er så mange overvektige mennesker. Så mange som har problemer med mat. Ingen liker folk med et handikap. Det er flaut. Overvekt idag er blitt et handikap, ingen liker de heller nå. Tro meg, hadde det vært så enkelt som å slutte å spise hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg trenger ikke mat og fortjener det heller ikke. Det er likevel noe jeg er nødt til å se hver dag om jeg har lyst på energi for å kunne være sosial og jobbe og studere.
Mobbing, fordommer og hån mot overvektige og andre "utskudd" kommer aldri til å slutte. Om én person har forstått at det er vanskelig å ikke se ut som alle andre så har jeg ikke brukt tiden min forgjeves på å skrive dette innlegget. Ikke utelat overvektige personer fra fester bare fordi du syns de er dumme. Det er isåfall du som er dum, som går glipp av morsomme folk. Nei, ikke pga utseendet men fordi mange faktisk eier humor. Ingen er like uansett og det er dumt å kun dyrke perfekte personer. Mobbing, hån og fordommer. Jeg har følt det på kroppen flere ganger og så lenge jeg er den feite jenta blir jeg også til å oppleve det flere ganger. Man skulle tro at voksne mennesker hadde respekt for alle mennesker men jeg har opplevd at det er ikke tilfellet. Veldig dumt siden disse voksne en eller annen gang i livet oppdrar små barn som da ser at det er lov å håne mennesker som ser litt annerledes ut. Det vil aldri ta slutt, med andre ord.
Denne artikkelen er noe jeg anbefaler alle å lese. Den heter "Overvektige møtes med fordommer og hån" og sier mye om hvordan ting er for veldig mange overvektige. Har selv opplevd, og opplever stadig at slike ting skjer. Har også opplevd at det er vanskelig å komme i kontakt med andre mennesker. Folk ser bare den tjukke jenta, ikke personen bak. De vennene jeg har setter jeg stor pris på. Jeg unngår fester og andre tilstelninger med mange mennesker fordi jeg er redd for å ende opp alene. Alle har sett en film der den tjukke jenta eller gutten sitter i et hjørne for seg selv mens alle andre har det gøy. Nettopp det jeg er redd for.
Fester og andre sosiale happenings er for normale, flotte og attraktive folk. Har sjeldent blitt bedt på fester og vors/nachspiel, og jeg tror det er fordi jeg er overvektig. Hvis man ser på bilder av festglade mennesker, hvor mange overvektige mennesker finner du egentlig? De man ser har veldig gode venner. Mennesker som bryr seg om alle, ikke bare de som er normalvektige.
Før var jeg veldig sårbar i slike situasjoner. De gangene man hørte snakk om fester og andre koselige hyggestunder med mange i samme klasse på skolen, eller man hørte om festene i ettertid. Følte meg utstøtt. Alene. Ikke verdig nok til å være sammen med de "kule", for de hadde flotte kropper og var superpoppis. I dag har jeg ikke slike tanker. Ja, det kan være litt sårt når alle utenom meg blir invitert på ting og jeg tar det litt personlig også men det er ikke like sårt som før. Tenker at de går glipp av noe bra. For jeg er egentlig bra. Er ikke bare tykk, jeg er et menneske som alle andre. Like mye verdt.
Tror i mange tilfeller at folk er redd for å være sammen med tykke mennesker fordi da blir de selv sett dumt på. Mange ganger skulle jeg ønske at mobbingen jeg opplevde på hjemmebane og på skolen ikke fantes, eller at jeg heller sultet meg istedenfor å finne trøst i maten. Det var min eneste trygge holdepunkt i en vanskelig hverdag. Ingen steder å rømme, ingen dager som var like utenom mobbingen. Maten var der. Den gjorde meg syk og feit. Hadde jeg sultet meg ville jeg vært mer godtatt i samfunnet, for tynne mennesker er populære. Det tenker jeg, etter mange år som overvektig. Det er riktig for meg. Man kan si hva man vil om feite folk men jeg er ikke ei som er lat og dorsk, sitter på rumpa hele dagen og er dum. Det er en myte som mange tror på. Jeg må jobbe ekstra hardt for å bevise at jeg ikke er dum og lat og dorsk enn de fleste andre. En lat og dorsk normalvektig person blir sett på som lat og dorsk, jeg blir satt i den båsen uansett hvor hardt jeg prøver å motbevise dette. Arbeidet om å bli frisk mentalt tar lengre tid enn det å få skikk på kroppen sin. Noen ganger like lang tid. Akkurat som anorektikere som har blitt normalvektige, som ser den feite jenta i speilbildet sitt hver dag, ser overvektige det samme speilbildet når hun/han har blitt normalvektig. Det er nok ikke mange som tenker slik.
Fokuset på kropp i dag har blitt så stort at det tærer på selv de med bare ett kilo for mye. Slankekurer, dietter, retusjerte bilder av pene modeller, bmi, tips og triks for en bedre kropp er noe som man møter i media hver dag. Tenk for en befrielse det hadde vært, om media hadde sluttet å skrive om slike ting i en hel uke. En hel uke med fokus på helt andre ting. Hva om overvektige var i reklamebildet? Hva da? Hva med de som sykelig tynne? Med et eller annet handikap? Du ville ikke kjøpt sjampo eller tannkrem, det nye knekkebrødet eller kjøpt klær fra Gina Tricot eller Dressmann om det var overvektige mennesker som spilte inn reklamen eller var på store plakater i din by. Har enda til gode å se en overvektig person som butikkansatt i en klesbutikk.
Helsemessig er det bra at folk er innenfor normalvektige rammer. Man unngår en del sykdommer, og helseplager, og selvsagt mobbing og hån for sin unormale kropp. Dessverre så har tilgang på mat og råvarer som sukker og salt gjort at det er svært mange mennesker som sliter med vekta. Noen blir overvektige fordi de bare har feil innstilling til sin egen helse og syns det er greit med en BigMac hver dag, andre fordi mentale problemer fører de enten trøstespising eller total avsky mot mat. Alle trenger mat. Mat er makt. Utgangspunktet er forskjellig uansett. Likevel blir man satt i bås straks man ikke ser normal ut. Det er trist siden det er så mange overvektige mennesker. Så mange som har problemer med mat. Ingen liker folk med et handikap. Det er flaut. Overvekt idag er blitt et handikap, ingen liker de heller nå. Tro meg, hadde det vært så enkelt som å slutte å spise hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg trenger ikke mat og fortjener det heller ikke. Det er likevel noe jeg er nødt til å se hver dag om jeg har lyst på energi for å kunne være sosial og jobbe og studere.
Mobbing, fordommer og hån mot overvektige og andre "utskudd" kommer aldri til å slutte. Om én person har forstått at det er vanskelig å ikke se ut som alle andre så har jeg ikke brukt tiden min forgjeves på å skrive dette innlegget. Ikke utelat overvektige personer fra fester bare fordi du syns de er dumme. Det er isåfall du som er dum, som går glipp av morsomme folk. Nei, ikke pga utseendet men fordi mange faktisk eier humor. Ingen er like uansett og det er dumt å kun dyrke perfekte personer. Mobbing, hån og fordommer. Jeg har følt det på kroppen flere ganger og så lenge jeg er den feite jenta blir jeg også til å oppleve det flere ganger. Man skulle tro at voksne mennesker hadde respekt for alle mennesker men jeg har opplevd at det er ikke tilfellet. Veldig dumt siden disse voksne en eller annen gang i livet oppdrar små barn som da ser at det er lov å håne mennesker som ser litt annerledes ut. Det vil aldri ta slutt, med andre ord.
tirsdag, juli 5
Det er ikke størrelsen det kommer an på...
Track: Luce – Happée Coulée
...ei heller utseendet.
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er min kjærlighet til hunder og en herlig opplevelse idag.
Jeg gikk en litt annen vei i ettermiddag for å komme meg til nærbutikken. Midt på broen fikk jeg hilse på to små, søte hunder. Chinese crested powder puff, eller kinesisk nakenhund med pels på. Sært! Kvinnen var forholdsvis ung og hadde en morsom løsning på sine gåturer. En i bånd, den andre hunden lenket til den andre. Ikke noe tull her i gården. Ett bånd til to hunder. Tispen ville opp til meg så jeg fikk ta den opp. For at det skulle gå måtte kvinnen løfte opp hannen. Fikk mange kyss av begge to. Hannen hadde også underbitt, noe som var søtt selv om det ikke er helt rasestandard. Vi sto og pratet lenge om løst og fast innenfor hundeverdenen og det med en helt fremmed person. Hun smilte og lo og hadde det skikkelig bra. Jeg ble virkelig smittet av denne positive tilværelsen og dette løftet min dag til et helt nytt humør-nivå. Tenkte først at jeg kun ville få klappe litt på hundene før hun så gikk videre. Neida, hun tok seg tid. Håper jeg treffer henne flere ganger.
Denne opplevelsen ga meg inspirasjon.
Utseende kontra personlighet.
I hundeverdenen snakker man ofte om rasestandard, og avvik fra dette utgjør en mindre kvalifisert hund for avl. Underbitt, overbitt, lengre ben, avstand fra ben, for mye hår, for lite hår... listen er lang. Det som er litt underlig iblant, er at det kun er mennesker som bryr seg. En hund elsker deg uavhengig av størrelse og utseende. En liten hund leker gjerne med en mye større hund. De bryr seg ikke om underbitt eller avvik fra rasestandard. Det er veldig mange blandingshunder ute i verdenen for tiden og mange av disse er faktisk veldig søte, fine, vakre, snille og gode. Akkurat som en hund etter rasestandard. Vi er blitt for fokusert på utseende og gemytt til å se personligheten bak disse hundene. Det selges dyre hunder mellom 10-25 000 kr helt og holdet ut i fra dette. Utseende. Avl. Bruksområder. På én måte skjønner jeg det, man vet hva man får. Likevel, hver hund er forskjellig.
For å sette dette på spissen...
Skal kun perfekte, pene og vakre, smarte mennesker ha sex og få barn sammen? De som jobber best i enkelte yrker mens resten blir daffe kosemennesker som kanskje blir brukt til noe mer nyttig? Verden funker ikke slik. Det ville falt sammen. Jeg er glad i mangfoldet vi har fra naturen sin side. Vi mennesker er forskjellige, ingen hunder er like, ingen katter er like, selv ikke innefor rasestandarder. Selv eneggende tvillinger er ulike. Derfor syns jeg at det å nærmest kopiere hunder og andre dyr blir feil, fordi det er utseendet og gemyttet som er motivasjonen.
We are all individuals.
Alle lærer.
Jeg innrømmer det gjerne, jeg har vært en skikkelig fan av store hunder. Ville ikke ha en liten teppetisser som jeg en gang kalte de for. Ville ha stor hund. Det var de kuleste, tøffeste og mest hund for penga. Nå har jeg vært ett år i Dyrebeskyttelsen og har på denne tiden hatt hunder inne i ulike former og størrelser, raser og personlighet. En liten hund betyr ikke mindre arbeid. En stor hund kan være skikkelig kosete, akkurat som en liten hund. Ingen var like. Har f.eks møtt på mange golden retrievere men ingen har vært like. Møtt på flere cavalierer men de var langt fra like. Det er kun vi som dømmer de. Jeg ble forelsker i hundene jeg møtte idag. Skulle gjerne hatt en sånn liten teppetisser, for selv om rasestandarden sier at det er vanskelig hund å trene så er det opp til oss mennesker å forme hunden slik man vil ha den. Akkurat som vi lærer barna rett og galt, lærer vi hundene det samme. Alle har forskjellige utgangspunkt men likevel kan alle lære. Uansett hvordan man ser ut. Det indre teller.
Positiv energi.
En hund elsker deg uansett. Om de er små eller store. I menneskeverdenen blir man sett ned på om man er for stor, eller for liten. Stygge mennesker får rare blikk mens de lange, flotte blikkene er liksom forbehold for de som er pene. Hvem som bestemmer det er uvisst, man bare vet at de menneskene på hjørnet ikke er like pene som de andre. Vi har blitt opplært til det. Likeså gjelder dette hunder. De som ikke liker boxere liker istedenfor border collier osv. Alle liker noe. En hund ser ikke på utseendet når de hilser på deg. Det de legger merke til er din kroppsholdning, din energi. Har du en positiv energi blir du ofte møtte med kyss fra hunden. Er du redd for hunden trekker den seg heller unna. Ganske enkelt egentlig. Mennsker har en tendens til å pynte på sannheten.
Ta meg for den jeg er.
Jeg kunne godt tenkt meg å hatt en liten hund, så lenge det er en som passer til min livsstil. Det ville vært samme valget hva en livspartner angår. Kan ikke ha en sinna slappfisk som type om man selv er mer aktiv og glad. Hunder velger også ut sine venner ut i fra energinivåer og likhetstrekk. Noen vil kanskje reagere på at jeg har sammenliknet mennesker med hunder. Da har jeg kanskje gjort noe riktig. Dette er min mening. Hva andre syns er mer riktig har jeg ikke noe behov for å vite. At innlegget ikke er strukturert gjør heller ikke noe for meg. Det kommer forresten aldri til å bli slutt med rasestandarder og konkurranse i skjønnhet. Jeg liker små hunder, som mellomstore til store. Med og uten underbitt. Rare personligheter. Alle. Sinna hunder også. Det er ikke deres feil, det er mennesket som ofte skaper frustrasjon som igjen fører til sinna hunder. Ikke at jeg ville hilst på en sinna hund da. Men jeg liker de, alle sammen, akkurat som mangfoldet i menneskesker. Har mange ulike venner, alt fra de som betraktes som sære, til de som er gudinner og kjekkaser. Hunder har lært meg at jeg kan like hunder uansett størrelse og rase, det kommer ikke an på størrelsen eller utseendet men personligheten. Ta meg for den jeg er, hunder gjør det.
...ei heller utseendet.
| Google-dawgs. |
Jeg gikk en litt annen vei i ettermiddag for å komme meg til nærbutikken. Midt på broen fikk jeg hilse på to små, søte hunder. Chinese crested powder puff, eller kinesisk nakenhund med pels på. Sært! Kvinnen var forholdsvis ung og hadde en morsom løsning på sine gåturer. En i bånd, den andre hunden lenket til den andre. Ikke noe tull her i gården. Ett bånd til to hunder. Tispen ville opp til meg så jeg fikk ta den opp. For at det skulle gå måtte kvinnen løfte opp hannen. Fikk mange kyss av begge to. Hannen hadde også underbitt, noe som var søtt selv om det ikke er helt rasestandard. Vi sto og pratet lenge om løst og fast innenfor hundeverdenen og det med en helt fremmed person. Hun smilte og lo og hadde det skikkelig bra. Jeg ble virkelig smittet av denne positive tilværelsen og dette løftet min dag til et helt nytt humør-nivå. Tenkte først at jeg kun ville få klappe litt på hundene før hun så gikk videre. Neida, hun tok seg tid. Håper jeg treffer henne flere ganger.
Denne opplevelsen ga meg inspirasjon.
Utseende kontra personlighet.
I hundeverdenen snakker man ofte om rasestandard, og avvik fra dette utgjør en mindre kvalifisert hund for avl. Underbitt, overbitt, lengre ben, avstand fra ben, for mye hår, for lite hår... listen er lang. Det som er litt underlig iblant, er at det kun er mennesker som bryr seg. En hund elsker deg uavhengig av størrelse og utseende. En liten hund leker gjerne med en mye større hund. De bryr seg ikke om underbitt eller avvik fra rasestandard. Det er veldig mange blandingshunder ute i verdenen for tiden og mange av disse er faktisk veldig søte, fine, vakre, snille og gode. Akkurat som en hund etter rasestandard. Vi er blitt for fokusert på utseende og gemytt til å se personligheten bak disse hundene. Det selges dyre hunder mellom 10-25 000 kr helt og holdet ut i fra dette. Utseende. Avl. Bruksområder. På én måte skjønner jeg det, man vet hva man får. Likevel, hver hund er forskjellig.
| Cutie-pie. |
Skal kun perfekte, pene og vakre, smarte mennesker ha sex og få barn sammen? De som jobber best i enkelte yrker mens resten blir daffe kosemennesker som kanskje blir brukt til noe mer nyttig? Verden funker ikke slik. Det ville falt sammen. Jeg er glad i mangfoldet vi har fra naturen sin side. Vi mennesker er forskjellige, ingen hunder er like, ingen katter er like, selv ikke innefor rasestandarder. Selv eneggende tvillinger er ulike. Derfor syns jeg at det å nærmest kopiere hunder og andre dyr blir feil, fordi det er utseendet og gemyttet som er motivasjonen.
We are all individuals.
Alle lærer.
Jeg innrømmer det gjerne, jeg har vært en skikkelig fan av store hunder. Ville ikke ha en liten teppetisser som jeg en gang kalte de for. Ville ha stor hund. Det var de kuleste, tøffeste og mest hund for penga. Nå har jeg vært ett år i Dyrebeskyttelsen og har på denne tiden hatt hunder inne i ulike former og størrelser, raser og personlighet. En liten hund betyr ikke mindre arbeid. En stor hund kan være skikkelig kosete, akkurat som en liten hund. Ingen var like. Har f.eks møtt på mange golden retrievere men ingen har vært like. Møtt på flere cavalierer men de var langt fra like. Det er kun vi som dømmer de. Jeg ble forelsker i hundene jeg møtte idag. Skulle gjerne hatt en sånn liten teppetisser, for selv om rasestandarden sier at det er vanskelig hund å trene så er det opp til oss mennesker å forme hunden slik man vil ha den. Akkurat som vi lærer barna rett og galt, lærer vi hundene det samme. Alle har forskjellige utgangspunkt men likevel kan alle lære. Uansett hvordan man ser ut. Det indre teller.
Positiv energi.
En hund elsker deg uansett. Om de er små eller store. I menneskeverdenen blir man sett ned på om man er for stor, eller for liten. Stygge mennesker får rare blikk mens de lange, flotte blikkene er liksom forbehold for de som er pene. Hvem som bestemmer det er uvisst, man bare vet at de menneskene på hjørnet ikke er like pene som de andre. Vi har blitt opplært til det. Likeså gjelder dette hunder. De som ikke liker boxere liker istedenfor border collier osv. Alle liker noe. En hund ser ikke på utseendet når de hilser på deg. Det de legger merke til er din kroppsholdning, din energi. Har du en positiv energi blir du ofte møtte med kyss fra hunden. Er du redd for hunden trekker den seg heller unna. Ganske enkelt egentlig. Mennsker har en tendens til å pynte på sannheten.
| Skjønnhet. |
Jeg kunne godt tenkt meg å hatt en liten hund, så lenge det er en som passer til min livsstil. Det ville vært samme valget hva en livspartner angår. Kan ikke ha en sinna slappfisk som type om man selv er mer aktiv og glad. Hunder velger også ut sine venner ut i fra energinivåer og likhetstrekk. Noen vil kanskje reagere på at jeg har sammenliknet mennesker med hunder. Da har jeg kanskje gjort noe riktig. Dette er min mening. Hva andre syns er mer riktig har jeg ikke noe behov for å vite. At innlegget ikke er strukturert gjør heller ikke noe for meg. Det kommer forresten aldri til å bli slutt med rasestandarder og konkurranse i skjønnhet. Jeg liker små hunder, som mellomstore til store. Med og uten underbitt. Rare personligheter. Alle. Sinna hunder også. Det er ikke deres feil, det er mennesket som ofte skaper frustrasjon som igjen fører til sinna hunder. Ikke at jeg ville hilst på en sinna hund da. Men jeg liker de, alle sammen, akkurat som mangfoldet i menneskesker. Har mange ulike venner, alt fra de som betraktes som sære, til de som er gudinner og kjekkaser. Hunder har lært meg at jeg kan like hunder uansett størrelse og rase, det kommer ikke an på størrelsen eller utseendet men personligheten. Ta meg for den jeg er, hunder gjør det.
fredag, juli 1
Rømlinger
Track: Chad Valley – Now That I'm Real (How Does It Feel?)
Hadde besøk igår av min venninne. Vi hadde det koselig med middag. Salat, ris og kylling. God kombinasjon! Etterpå drakk vi te, spiste glutenfrie havrekjeks (smakte litt rart for min del men hjalp at det var sjokoladebiter i kjeksen), moreller og fersken. Vi så også på en film, The Road, en mørk og langsom film. Fin film med mye følelser i. Venninnen min er også flink til å massere så jeg fikk nakke og ryggmassasje mens vi så på filmen, og flink som jeg også er fikk hun samme massasje tilbake. En koselig ettermiddag med henne!
Da klokken var rundet ca.21.30 fikk jeg en telefon fra dyrebeskyttelsen om en løshund. Han skulle visstnok være liten, så jeg og venninnen min dro og hentet han. Liten? Joda, kortvokst men ganske brei. Liten kraftplugg. Sterk var han også. Syns han lignet på en cairn terrier men han var visst en blanding av samjoed og en annen type terrier som jeg for øvrig aldri har hørt om! Søt og grei men veldig dominant hund ovenfor andre hunder. Historien bak hans rømling var at bestemoren og jenta (som jeg tror er eieren) jobbet i hagen og hadde han i bånd i ene delen av hagen. Da de skulle gå til andre enden av hagen slapp de han løs og lot han snuse litt i buskene i hagen. De gikk til garasjen og plutselig var han borte. De ropte lenge på han men han kom ikke. Heldigvis var han chippet så da en dame fra DB fant vi fort ut hvem som eide han.
Før vi kom oss mot slutten av denne historien så gikk vi tur og møtte på en jente som jeg kjenner litt, som hadde funnet en løshund på hennes luftetur med sin egen hund. Tok henne med til meg slik at damen med chip-leseren kunne søke på den hunden også. Den hadde ikke noe chip eller id-merking. Det er viktig å merke hundene sine med id-merking i form av noen slag! Husk det! :)
Eieren ringte politiet og meldte han savnet og fikk nummeret til jenta fordi hun hadde ringt politiet først og meldt han funnet. Et halvt døgn hjemmefra. Veldig søt og snill hund det også, og han var en mix av forskjellige lapphunder. Lysebrun med hvite tegninger og buet hale som lå på ryggen. Eieren hans hadde åpnet døren og hunden løp mellom bena på han og gikk på sin egen luftetur. Hunder altså. Nå er jeg sliten! Ringt hit og dit og pratet og organisert. Frivilligarbeid er ikke noe lett jobb, noen ganger... Begge heter forresten Bamse! :)
Egentlig hadde jeg lyst til å ta en ny piercing men så tenkte jeg at sjansen for at kroppen min ikke ville ha den der var stor. Hadde en i øret men fikk infeksjon så måtte ta den ut. Denne hadde jeg lyst å ta i leppa og sjansen var der for at jeg ikke ville tåle det der heller. Dessuten visste jeg ikke om jeg ville kle det. Har enda lyst men venter litt med det til jeg er helt sikker på det. Istedenfor tok jeg en ny tattovering. Dette er noe jeg har tenkt lenge på. 2011 er ikke året for nye tattoveringer i form av nye plasser men for å gjøre de tre jeg har fra før av mer komplett. Det er to jeg føler jeg må gjøre mer komplett. Del en av to med ene er fullført. Noter fra et klarinettstykke jeg en gang har spilt veldig bra. Da jeg senere fikk vite at min favorittlærer fra videregående (og kanskje noensinne!) var død så følte jeg at tattoveringen betød litt mer fordi han var en stor musiker og lærer som hadde troen på meg som musiker og klarinettspiller. Komponisten var Niels W. Gade og han skrev blant annet stykker for klarinett, Fantasias op.43. Dette fikk min lærer høre på min eksamenskonsert. Han likte dette stykket svært godt. Er uansett fornøyd med notene uansett hva det skulle bety.
 |
| Havrekjeks og moreller. :) |
Da klokken var rundet ca.21.30 fikk jeg en telefon fra dyrebeskyttelsen om en løshund. Han skulle visstnok være liten, så jeg og venninnen min dro og hentet han. Liten? Joda, kortvokst men ganske brei. Liten kraftplugg. Sterk var han også. Syns han lignet på en cairn terrier men han var visst en blanding av samjoed og en annen type terrier som jeg for øvrig aldri har hørt om! Søt og grei men veldig dominant hund ovenfor andre hunder. Historien bak hans rømling var at bestemoren og jenta (som jeg tror er eieren) jobbet i hagen og hadde han i bånd i ene delen av hagen. Da de skulle gå til andre enden av hagen slapp de han løs og lot han snuse litt i buskene i hagen. De gikk til garasjen og plutselig var han borte. De ropte lenge på han men han kom ikke. Heldigvis var han chippet så da en dame fra DB fant vi fort ut hvem som eide han.
 |
| Bamse :) |
Eieren ringte politiet og meldte han savnet og fikk nummeret til jenta fordi hun hadde ringt politiet først og meldt han funnet. Et halvt døgn hjemmefra. Veldig søt og snill hund det også, og han var en mix av forskjellige lapphunder. Lysebrun med hvite tegninger og buet hale som lå på ryggen. Eieren hans hadde åpnet døren og hunden løp mellom bena på han og gikk på sin egen luftetur. Hunder altså. Nå er jeg sliten! Ringt hit og dit og pratet og organisert. Frivilligarbeid er ikke noe lett jobb, noen ganger... Begge heter forresten Bamse! :)
 |
| Tre-tallet er musikk-relatert. Betyr derfor ikke noe spesielt. |
Abonner på:
Innlegg (Atom)