Min historie om mobbing

Track: Altmodisch – Watches Fall Asleep (Nothing Is Ever Good Enough)

I media om dagen går den triste historien om den lille gutten som skulle ha bursdag og hadde bedt mange i klassen sin til å feire sin dag men så kom det ingen. Det ble spekulert i om gutten ble mobbet siden ingen kom og VG Nett har også laget en link der folk kan skrive sin historie. Har bladd meg gjennom noen sider med triste historier.

Jeg har dessverre også en slik historie. Ikke bare på barne og ungdomsskolen, men også på videregående og høyere utdanning. Det får meg til å tenke at kanskje jeg ikke er god nok. Kanskje det feiler meg noe siden ingen ønsker meg tilstede.
Ofte har jeg slitt med depresjoner som mulig har vært vanskelig for andre å takle. Hvordan tar man egentlig kontakt med noen som er utelukket trist og negativ? For min del, og sikkert for mange, hadde det nok hjulpet på at andre turte å ta det steget, turte å spørre slik at man følte seg ønsket og kanskje til og med klarte å glemme det vonde for om så bare noen timer.
Tror det er blitt sånn i dag at er man ikke supermegafantastisk positiv til enhver tid så er man ikke bra nok i andres øyner.

På barneskolen var jeg i noen bursdager. Det var ikke til så mange. Etter hver bursdagsfest hørte jeg historier om hvor fint det hadde vært, de jeg ikke fikk delta i. På ungdomsskolen var det kult med hjemmefester. Disse ble jeg aldri invitert i, fikk bare høre i lang tid etter hvor kult det var og hvor fulle alle ble. Ungdomsskolen var verst med tanke på mobbingen. Fant meg noen venner i klassen under. Uten det så hadde jeg nok tatt selvmord da. Jeg var lite delaktig i timene, var ofte for meg selv, hatet klasserommet. Disse udugelige lærerne visste ikke hvordan de skulle håndtere dette. De gjorde alt jeg har lært på lærerskolen at man ikke burde gjøre i en slik situasjon. Ting bedret seg såklart ikke. Ei som jeg brukte å henge med etter skoletid hadde snudd seg. Syntes egentlig synd i henne, hun var trivelig men hadde valgt klassens "overhodet" som venn og ville ikke være med meg på fritiden mer. Hun ble bare tynnere etter hvert som tiden gikk og "overhodet" gjorde alt for å få gutta som var helt okei med meg til å snu seg mot meg. Hun slet visst mye hjemme, selvskading og hun tok med seg ark med blod på til skolen og viste folk i pausene. Ingen tålte vel at jeg hadde guttevenner. Disse ble jo tatt fra meg, de kunne vel ikke gjøre noe annet for å ikke lide samme sjebne som meg.

Videregående har jeg nok fortrengt mye av. Ble ikke invitert på så mye sosialt. Klassefester ble jeg invitert på, det husker jeg. Det var fint. Ellers svært lite. Det gikk mye på trynefaktor. De populære kidsa bodde på toppen av øya med velstående foreldre. Vi var flere som falt utenfor dette.
Husker det var ei som var mot meg hele tiden. Heldigvis sluttet hun etter ett år eller noe. Hun sørget for at ingen satt med meg i timene og sa stygge ting til meg. Jeg har vært overvektig siden 2.klassen på barneskolen så vekta har definitivt blitt brukt mot meg så alt for mange gang.
Fant ett gjeng å holde meg til i pausene og litt på fritiden så det var jo ikke helt ille heller, heldigvis.

Man skulle tro at folk over 20 år var voksne folk og hadde latt barnehagefakter bli igjen i barnehagen. Universitetet var sosialt for meg utrolig vanskelig. Forsøkte å komme innpå folk, være sosial og hyggelig. Noen ganger hjalp det men straks det kom flere folk i gjengen ble jeg bortgjemt. Ble ikke invitert på noen bursdagsfeiringer og veldig få fester. Jeg ble fort deprimert og det var vanskelig å komme seg ut av det når alle mine forsøk på sosial tilnærming ble avvist. Satt mest alene.
Jeg begynte å gå til psykolog via universitetet og der snakket vi om problemene på skolen. Det hjalp litt for min egen del. En reise til Russland var helt pyton fordi ingen ønsket å være sammen med meg. Hun jeg skulle dele rom med forsov seg så var helt alene da også. På en gruppeeksamen ville jeg vise ovenfor sensorene at jeg hadde noe å bidra med på eksamen men dette likte absolutt ikke resten av gjengen. De forsøkte å få meg til å slutte på sin måte og det ble ett styr uten like men klarte utfordringen og de fikk meg ikke til å slutte. Ting som hadde blitt sagt etter skoletid i en helt annen sammenheng ble brukt mot meg. Alle var plutselig mot meg og ville ha meg til å slutte og mente det var til det beste. Én mente til og med at han aldri ville latt sine barn bli undervist av meg, andre mente det var galt av meg å delta aktivt på en gruppeeksamen under møtet med sensorene. Fikk innpass i det mine medstudenter hadde sagt om meg. Helt utrolig av en hel gruppe å synke så lavt. Alt de hadde trengt å gjøre var å snakke med meg, si ifra på en ordentlig, voksen måte om de hadde problemer og ikke minst tatt initiativ til sosial aktivitet, det var alt jeg ønsket.
Sisteåret var helt greit. Fortsatt lite sosialt men hadde det helt okei.

I dag er jeg voksen. Har fått andre venner. Folk jeg kan stole på er mine venner. Blir invitert med på ting, ikke bare bursdager. Var i bursdagsselskap hos ei venninne i dag. Jenta til venninnen min hadde bursdag og hun ønsket blant annet at jeg skulle komme. Det var et selskap for voksne. Tenk, av alle de hun kjente ønsket hun at jeg skulle komme og moren inviterte meg over og jeg dro såklart. Møtte på mange utelukkende positive mennesker som ikke kjenner min forhistore med depresjoner og mobbing. De tok meg for den jeg var i nuet og det var fantastisk. Pratet med ei jente på 18 år, superpositiv jente som elsket å prate med meg. Hun sa det selv da hun og familien dro hjem. Hun hadde storkost seg i mitt selskap.
Min konklusjon er at jeg ikke kan være så ille som enkelte skulle ha det til. Var så utrolig deilig å få en slik tilbakemelding. Tenk om alle hadde gitt meg en sjanse til å vise hvor bra jeg egentlig er!

Folk flest vet lite om min fortid. Ikke så rart, jeg velger å snakke om noe annet i de fleste tilfeller.
Har etter mange år med psykolog fått mange gode råd og jeg sliter ikke like mye i dag som jeg gjorde før. Er det noen som plager meg sier jeg klart i fra og gir de to valg. Si hva som er problemet og vi kan fikse det eller gi faen i å plage meg. Som oftest funker det. Har blitt flinkere til å si fra. Jeg deltar oftere på sosiale ting fordi jeg ikke er redd for hva folk tenker om meg. Det har mulig mye med vennene jeg har i dag, folk som aksepterer meg på både godt og vondt. Ingen er perfekte så det er dumt å mobbe noen fordi de skiller seg litt ut...