Memorial

Track: Totally Enormous Extinct Dinosaurs – Garden

Skilsmisser kan være utrolig kjipe. Det skjer jo for en grunn. Konflikter, med seg selv og med partneren. Skal absolutt ikke gå inn på hvorfor mamma og stefar har valgt å skille seg, sånn foruten om å si at det er mange vanskelige følelser mellom disse. En av mange diskusjoner siden skilsmissepapirene kom har vært hvor hunden skulle være. Hunden sto i hannes navn men mamma var jo og glad i hunden. Hunden har vært mest hos oss, hos mamma og meg. I en periode skulle de også prøve og se om de klarte å fungere sammen igjen, for det første året er visstnok en prøveperiode før den endelige skilsmissen. Det fungerte ei stund før det falt i det samme gamle sporet. Mamma kastet ut han og hunden men sa at han måtte ta godt vare på hunden i et par dager mens jeg, mamma og mine andre søsken dro til min søster og hennes lille familie. Plutselig fikk en av oss melding om at hunden var død. Dette vært unngått ved at han klarte å vente en dag til vi kom hjem og kunne ta hunden inn hos oss til hunden eventuelt kunne blitt omplassert en plass, for han fikk ikke lov å bo der han valgte å bo med hunden. Ble presset til å avlive hunden og valgte å gjennomføre det.
Var bare snakk om en dag. En telefonsamtale. Vi hadde kommet hjem. Vi var alle svært glad i den hunden og hun var frisk og ingenting feilte henne.

Dagene har ikke vært det samme uten henne. Vi håpet det var en stygg spøk. For min del slo realiteten inn da jeg stakk nesa inn i garasjen da jeg skulle skifte dekk og fant matskålene hennes der.
Nå når dagene er kjipe av ulike grunner hadde det vært fint med en hundekropp å stikke ansiktet inn i. Kjenne varmen og trøsten. Hun var alltid glad og elsket å leke. Har tilbringet mye tid med henne den siste tiden og merker at noe mangler. Det er stille i huset. Ingen som kommer og åpner soveromdøren og hopper opp i senga for å vekke meg og ligge inntil og få kos. Ingen som tigger med matbordet (det er jo forsåvidt fy fy) og ingen som løper mot døra og skal være med ut når man bare skal ut med søpla eller dra bort. Hun var utrolig sær på det med musikk. Ikke like vant med musikk som vår forrige hund, Laika, som elsket når jeg spilte på gitar. Nusse gjemte seg bak meg og dyttet hodet i hånda for å få meg til å slutte å spille. Hun viftet også med ørene når jeg hørte på musikk og stirret rart på Mac-en. Utrolig søtt.
Hun gjorde ingen noe vondt og fortjente bedre enn å bli avlivet.

Dette er skrevet i sorg og fortvilelse. Et dyr er like verdt som et menneske er min mening. Uansett størrelse på dyret er det like verdt og sorgen like stor som ved alt annet.

Hvil i fred, Nusse.

Fra Instagram - enrosafugl