Trafikkulykken

Track: Tiffany Alvord – Don't You Worry Child

Har hatt på følelsen ei stund at noe skulle skje. En slags uro i kroppen. Veldig begrenset til stedet jeg bor på siden jeg har vært plaget med mange brannalarmer siden jeg flyttet hit. Den har ikke gått på ei stund så har ventet på at den skulle gå, tenkte jeg. Nå har uroen delvis forsvunnet men det har kanskje litt med hva som har skjedd i det siste.

Man tenker ikke så mye på det når man leser i media om mennesker som dør og skader seg i ymse ulykker rundt om i landet. Det er så hverdagslig at man liksom slutter å bry seg. Man blir blendet.
Derfor var det et sjokk da jeg oppdaget at mitt søskenbarn var han som døde i ei trafikkulykke på tirsdagen. Veldig sært å få vite om det via nettavisa. Har ikke hatt kontakt med mine søskenbarn på mange, mange år etter en familiekrangel mellom mamma og hennes søsken og mor. Lang historie kort så har det endt i at jeg ikke engang hadde særlig kontakt med mine besteforeldre heller.
Selv ville jeg varslet mine onkler om noen i min familie døde før det eventuelt havnet på media men så er kanskje jeg mer voksen og vil gjøre ting riktig enn det mange andre vil.

Selv om jeg ikke kjente mitt søskenbarn så godt i den senere tid så har jeg mange gode minner fra da vi var barn. Utallige sommerferier på hytta hvor vi syklet i skogen, plaget maur, lekte med bestefars båt på et lite vann, lekte i en gammel låve og skøt med luftgevær og fikk til og med være med mine eldre søskenbarn på bestefars moped. Vi vil alltid ha barndomsminnene selv om vi ikke kjente hverandre etter familiekrangelen. I følge de som har skrevet om han etter hans død virker det som han var en flott person så jeg får tro de på det. Han morsom da vi var små.
Han ble like gammel som meg. Født en måned og to uker før meg. Han i desember og jeg i januar. Bestemor var veldig glad for to babyer på samme tid og har sett mange bilder av oss to i hver vårs stol og lekende på gulvet i ymse bildealbumer. Det er litt sent nå, å bli kjent med han og helt ærlig tror jeg ikke mine andre søskenbarn vil ha særlig med kontakt med min famile i ettertid. Det gjør meg egentlig ingenting, er så vant med det. Det hadde dog vært fint å hatt en stor familie igjen.

Det setter det hele i perspektiv. At ulykker kan skje alle. De man leser om i media. Det skjer ikke bare alle andre. Såklart en klisjé, men kanskje man burde si til sine kjære at man er glade i de så ofte man kan. I alle fall vise det slik at de forstår det. For plutselig er man kanskje selv borte. Eller man har mistet noen man var veldig glad i. Håper mamma og mine søsken ikke dør i noe ulykke med det første. Det er jo lov å håpe. Skal forsøke så godt jeg kan å vise ovenfor venner og familie at jeg er glade i de så er det ikke tvil.