Det ligger mye kjærlighet i dyr såvel mennesker. Uansett størrelse, om det er en diger hest eller en liten hamster. Det er akkurat det som er så fint med kjærlighet. Den kan alle motta, og gi.
Mine søte små marsvin har fått seg et hjem og det var ingen lett avgjørelse. Det er tatt av praktiske årsaker som det å finne seg en ny leilighet å bo i når jeg flytter. Leiemarkedet er sinnsykt og har du dyr mister du mange muligheter. Det er rart at det skjer om du har barn også. Noen er heldige og får både i pose og sekk men med min flaks kan jeg ikke regne med det. Jenta som overtok marsvinene mine lovet å passe godt på de og har gitt tilbakemelding på at de er søte og herlige.
Mitt kapittel med Selma og Patty er over og det føles ikke akkurat godt. Skulle så gjerne hatt de til de ble veldig gamle. Alt jeg har er bildene og minnene. Neste gang jeg skaffer meg dyr (for jeg er jo en dyreglad person) skal jeg bo i ett hus som er kjøpt og hvor jeg kan bestemme helt selv hva dyrehold angår. Det er ikke godt å måtte gi videre dyr.
Som jeg skrev på facebook timer etter at marsvina dro:
Da er mine søteste små marsvinjenter dratt til et forhåpentligvis godt hjem. Dyreglade eiere som lovet å ta godt vare på Patty og Selma. Utrolig vondt å skilles ad med sine bestevenner. Har hatt de siden de var små nøster og har hatt trøst i tunge stunder og flirt av de i gode stunder. Skulle ønske jeg kunne hatt de til de ble gamle og grå men livet er ikke alltid grei. Størrelsen på et dyr har lite å si om man blir glad i de eller ei. Kommer til å savne bråket i buret om natta, koselydene når man står på kjøkkenet og de vil ha noe grønt og ferskt i skåla, marsvin-nese under kosestunder og krumspring i buret når de er ekstra glade.Patty og Selma kommer til å få andre navn også men i mitt hjerte vil det alltid være mine navn.
Det har vært noen merkelige dager uten de. Det er heldigvis ikke så lenge til jeg flytter, til jeg kan skape en ny hverdag uten marsvina, se at noe mangler på deres faste plass. Nå er det tomt i stua. Tomt for lodne pelsballer som lager lyder. De faste lydene på kvelden før man sovner av marsvin som spiser høy eller er borti bjella på en leke som sier at man ikke er helt alene. Nå må man lære seg å sovne uten disse uten lydene og man får ikke mer se lykkelige krumspring i buret. Det er egentlig ganske trist. Selv om de har fått et nytt og godt hjem.
Patty øverst og Selma nederst. ♥♥
Da de var bebiser. ♥
Så skjønne, og då trist å måtte gi dem videre;(
SvarSlettMen det ble nok en glad jente som fikk seg to nye venner.
Selv har jeg alltid hatt Hamster i oppveksten , sammen med hund og det er jo slett ikke slik at det er størrelsen det kommer an på , om man blir glad i dyrene.
De små nøstene er ofte like kjær.
Ha en fin dag
Klem!