Track:
Nirvana – Negative Creep
Jeg leser for tiden boken til
Kristine Getz med det fengende bloggnavnet Dinosau. Hun har satt ord på mange års kamp for å bli frisk. Frisk fra sykdommen anoreksi. Frisk fra tvangstankene som gjorde kroppen sliten og som uten hjelp kunne endt med døden. Skammen og mørket, følelsen av å være ødelagt. Hun klarte ikke ta imot hjelp fra familien (slik jeg tolker det), det var skamfullt og nesten ekkelt. Intimitet ble vanskelig og tiden i året som burde vært fylt med mest glede, julen, ble vanskelig fordi julen også handler mye om mat. Har kommet så langt i boken at hun på det tidspunktet ble tvangsinnlagt slik at hun fikk hjelp til å takle sykdommen. Tok en stund før hun innså at hun var syk.
I dag er hun mer eller mindre normalvektig og det gleder meg veldig.
Selv har jeg lest bloggen hennes ganske lenge. Husker ikke når jeg la igjen mine første spor der men vil tro det er ganske tidlig. Å sette ord på sine følelser er ikke lett. Ikke minst når man kan få så mange grusomme kommentarer i ettertid, kyniske mennesker som vil gjøre alt for å ødelegge for deg og siden følelser i utgangspunktet er vanskelig å snakke om kjennes det som stikk i ryggen når noen konfronterer deg med det du har sagt og skrevet. Folk som ser ned på deg fordi du tør å sette ord på dine opplevelser. Jobbe mot noe bedre. Å skrive om dine opplevelser og innerste tanker til alle på en slik plattform som blogging kan gå begge veier. Folk som vil deg godt støtter deg, kommer med råd og viser respekt. Så har du de menneskene jeg har vært utsatt for. Kyniske, ekle, respektløse, hjernedøde.
Ikke alltid, heldigvis, men det gjorde at jeg valgte å skrive om mine tanker ett annet sted slik at de ikke kunne ødelegge mer. Støtten jeg fikk fra de som forstod eller bare ville vise sin medmenneskelighet er fraværende siden ingen nå kan lese hva jeg skriver. Det er likevel fint i perioder å få ut ting man har hatt på hjertet selv om ingen ser det.
Å leve med en spiseforstyrrelse, uansett hvilken er ikke noe jeg unner noen.
Bulimi og tvangsspising er noe de fleste ikke tar på alvor. Det fins masse kunnskap om anoreksi, mer enn de to andre. Tvangsspising har først de siste årene blitt akseptert som en sykdom. Anbefaler de som ikke vet hva det er å lese på
denne linken. Jeg ville hatt denne diagnosen om noen tok meg på alvor. Det startet ganske tidlig i barndommen. Det var en trøst å spise god mat og det var det eneste jeg hadde kontroll over. Trodde jeg. Psykisk og fysisk tortur både hjemme og på skolen var en utløsende faktor. I mange år har jeg ønsket at jeg heller hadde valgt å ikke spise. Være tynn som alle andre og ha makt over maten på en annen måte. Være tynn istedenfor å bli sett på som lat og feit. Bli akseptert selv om det koster. Jeg syns fortsatt feite mennesker er ekle. Måten de spiser på, maten de velger, enorme mengder mat i mange tilfeller, å ikke innse at de har et problem. Like lenge har jeg hatet meg selv for det. Skammet meg over blant annet at jeg har vært klar over problemet men ikke valgt å gjort noe med det. Bare ventet på en kur som ville gjøre meg normal, som alle andre.
Jeg tror man må være klar for å gjøre noe med sin sykdom. Ta hånd om det på riktig tidspunkt. Dessverre er det slik at noen aldri blir klar over det på egenhånd eller før det er for sent. For de som har muligheten altså. Har mye mer kontroll over maten nå enn før. Jeg spiser jevnlig og spiser riktig. Som med alt annet mister man kontrollen iblant og det lærer man av. Har både hatt dager hvor jeg fråtser og dager hvor jeg nesten ikke spiser noen ting. Begge deler med vanskelige følelser og mørke tanker hvor løsningen har vært å enten miste kontrollen eller ha kontrollen over maten. En måte å takle det på som er feil på så mange måter, fortsatt. Det er en lang vei å gå men jeg har i alle fall begynt og er på god vei.
Støtten fra mine nærmeste har vært av ulik karakter. Noen stempler meg fortsatt som dum og feit enda jeg har gått ned i vekt mens de som virkelig vil meg vel støtter meg. Uten min godeste og fineste venninne hadde jeg nok sluttet for lenge siden. Gitt opp. I tider hvor jeg har hatt motgang har hun vist støtte og sagt at det kommer nye dager og man må ikke gi opp. Uten gode støttespillere er det vanskelig å lykkes. Man kan tro man klarer hele løpet på egenhånd men hva gjør man når man møter motgang og ikke klarer å se lyset i tunnelen. Uten Tias enorme støtte hadde det kanskje ikke vært noe Kristine i dag slik vi kjenner henne etter å ha lest boka. Han ga aldri opp og det påvirket Kristine.
Det er en fæl bok samtidig som den er fin. Anbefaler folk å lese boka. Hun har gitt så mye av seg selv i boka og brukt masse tid på den. Tatt tak i gamle følelser og tanker. Det står det respekt av.
