Minnesteiner i hagen

Track: Sum 41 – Crash

Jeg er flau. Skulle stå opp kjempetidlig idag for å rekke bussen halvveis til dyrelegen. Hadde planlagt å overvære Laikas siste stund. Hun fortjente det så utrolig mye. To minutter før klokken 08 ringte søsteren min og spurte hvor jeg var... i senga vel! Hadde ikke hørt vekkerklokka. Mulig jeg har vært i koma og slått den av selv eller så har den slumret i en time på full guffe uten noen respons. Ringelyden derimot, den våknet jeg av. Fikk ikke sove da jeg la meg så ble skikkelig sent før jeg sovna. Skulle ønske hun ringte meg en halvtime tidligere... Det hele var over på 15 minutter. Søsteren min kom til meg etter hele greia, og det første hun gjorde var å slippe veska hennes på gulvet og løpe i armene mine og gråte. Jeg gråt også. Litt senere lo vi litt. Morsomme historier om Laika fikk lattermusklene til å kvikne til. Deretter så vi på en film som var helt syk og søster duppet litt av i sofaen. Var en koselig men utrolig trist start på dagen. ❤

Mamma fortalte at hun fikk fire sprøyter. Hun var der hele tiden. Søsteren min gikk før "nådestøtet" ble satt. Skjønner henne utrolig godt, mulig at jeg ikke ville klart det jeg heller selv om jeg er tøff. Når dyr blir så avslappet som dette hender det at ting kommer ut bakveien. Hunden vår var intet unntak. Blod, klumper, puss og urin. Alt i denne lille kroppen. Dette var nok det beste for henne. Helt klart. Jeg savner henne mye og det blir ikke det samme uten henne. Mamma hadde sagt at det var som å miste et familiemedlem. Det er så sant som det er sagt. For alle oss. Takk for alle fine og støttende kommentarer. ❤

Har satt Laika som bakgrunn på mac-en min. MacWilly liker det. Mamma var ikke negativ for å ha en minnestein i hagen når snøen har smeltet. Har lyst å lage flere minnesteiner for alle kjæledyrene vi har hatt der. Laika får den største steinen, deretter blir det en stein for hamsteren Mario, marsvinet Buster og katten Mister. Riktignok hadde vi ikke katten i vårt hus men siden naboen er besteforeldrene til søskene min og vi hadde en del med katten å gjøre så fortjener også katten en minnestein. Ingen skal glemmes her i hagen:) Hvilken maling/tusjer passer best på steiner?

Det siste farvel ❤

Det er kjempetrist. Jeg innrømmer dette gjerne, jeg gråter. Hunden vår Laika forlater oss imorgen. Fikk lov til å ta farvel med henne, og det kjentes veldig godt ut selv om det gjør vondt i hjertet. Mamma gråt også. Ikke så rart når de har hatt kosestund om morgenen før mamma dro på jobb, hver dag i 7 år. Laika har møtt mamma i trappen, logrende og klar for sin første tur ut om dagen. De har vært to morgenfugler. I morgen er hennes siste dag. Ikke en full dag én gang. Klokken 08.00, første sprøyte. Minutter senere, neste sprøyte og hennes siste åndedrag. Laika har aldri hatt valper og har derfor utviklet betennelser i livmoren. Hun har vært dårlig før men blitt bra igjen etter en medisinkur. Nå kaster hun opp blod og har ikke kontroll over urineringen. En operasjon på hunden koster mange penger. Penger som vi rett og slett ikke har. Det er ikke noe fint å tenke på at hun har det vondt, så når pengene ikke strekker til så ble dette løsningen.

Laika har alltid vært en snill og grei hund. Litt naiv til tider, liker å leke og kose seg og slappe av. Elsker å gå turer og bruke nesa. Hun har alltid fått gått løs hjemme siden huset er rett ved skogen. Hun har derfor vært på utallige turer opp i skogen, gjerne i flere timer for å lete etter mus og rev og hva enn som måtte finne vei i nesa. Vinter som sommer, ingenting har vært et hinder så lenge hun har vært frisk. Fra hun har vært valp har hun vært grei og søt. Hun har alltid visst at sofaen er "off limit" men som små frekke frøkner så har hun klatret opp i sofaen om natten og sovet der. Når hun har hørt mamma våkne om morgenen så har hun løpt til trappen eller til sin plass og latt som hun har sovet der. De gangene hun har vært i dyp søvn så har man funnet henne utstrakt på sofaen, gjerne med uskyldige øyner når hun våknet. Siden hun røyter så har man visst at hun har sovet på sofaen ulovlig. Mamma har ikke vært så glad for dette siden det er litt jobb med å få hundehår bort fra sofaen men vi er vel enige om at det er søtt likevel. Regner med at Laika får sove og kose seg i sofaen idag, hvertfall etter å ha vært ute først siden hun kaster opp og sånn.

Det har vært herlig å se på den glade hunden når vi har vært på hytta eller på campingtur. Det å få lov til å løpe fritt og lukte på mange spennende og nye ting. Jeg syns hun har vært flink til å gå i bånd også, spesielt i byen. Litt redd for å være med på bussen men det har gått greit. Ikke vant til bylivet rett og slett. Likevel har jeg hatt en følelse av at hun har likt det, få lov til å gå mange turer på alle disse rare veiene, små barn som har syntes at hun har vært den fineste og snilleste hunden og andre hunder, ikke minst. Laika bryr seg ikke så mye om små og mange barnehender. Tålmodighet er nok det mest passende ordet i dette tilfellet. Hun har aldri likt å bli børstet men har likevel latt oss gjøre det uten noen form for krangling. Tror hun har visst at det var nødvendig. Tålmodig en liten stund, så har hun lagt seg ned på gulvet, sett på oss og sagt med øynene "bli ferdig snart...". Å bli badet har vært en skikkelig utfordring. Aldri bitt eller knurret, bare utålmodig og ikke likt å bli såpet inn og fått masse vann over seg. Hun har aldri vært en badehund heller som f.eks har svømt i innsjøer. Hater regn gjør hun også. Mange gode minner med hunden. Dette er utrolig tøft. Det er som å si farvel med et familiemedlem. Min lille familie består av meg, Patty og Selma. Så er det resten av familien, mamma og pappa, søsknene mine og Laika. 6 mennesker og 3 dyr. Nå blir det 6 mennesker og 2 dyr.

❤ Søteste hunden noensinne.

Laika har vært sammen med noen marsvin når jeg tenker etter. Først hadde jeg Buster som var et par år gammel da Laika kom til oss som valp. Han døde et par år senere igjen. Hadde en pause fra marsvinhold noen år, og da jeg anskaffet marsvinene jeg har nå lot jeg Laika hilse på de når jeg var hjemme i jula. Eneste dyret hun ikke har bodd sammen med er hamsteren Mario. Han var forresten litt av et kapittel han også, hehe. Dyr er fantastiske. Alle med sine personligheter og interesser. Hunder er også veldig gode venner, de er der for deg både på gode og dårlige dager. Nå er det vår tur, gjøre Laika sin siste dag til den beste hun har hatt på lenge, tross smerter og oppkast. Vi er der for henne på disse dårlige dagene, slik hun har vært for oss på våre dårlige dager. Jeg lurer litt på om hun vet hva som vil skje med henne. Da hun var hos meg tidligere idag for at jeg kunne si farvel, virket hun rolig og avslappet. Mer avslappet enn det hun vanligvis er når hun er på besøk. Det gjør vondt i hjertet mitt å vite at dette var hennes siste besøk hos meg. Hadde planlagt å ha henne noen uker i sommeren i byen slik at hun kunne kose seg sammen med meg. Dette blir aldri noe av. Ikke får hun muligheten til å fylle 8 år heller. Bursdagen hennes er i juli. Et par måneder til. Tenk om man var rik, da hadde hun fått muligheten til å dø en naturlig og god død, om mange, mange år. Jeg har grått mye. Brukt skikkelig lang tid på dette innlegget. Det er en stor sorg å forlate sin beste venn. Bildene er tatt i dag, de siste bildene av henne. Hun er nydelig, et flott objekt for fotografering. Den fineste, flotteste hunden jeg noensinne har møtt. Dette er en hund jeg alltid kommer til å huske. Alltid boende i hjertet mitt. Alle minnene, bildene og følelsene, gode som dårlige. Min Laika, søte Laika. Farvel kjære. ❤

Hekla smykker og lille Selma

Track: The Constellations – On My Way Up

I går heklet jeg i flere timer. Glemte å spise og drikke og andre nødvendigheter. Bare heklet og telte masker. Det var litt deilig selv om magen begynte å rope etter mat etter mange timer. Ble nemlig inspirert av noen bilder jeg fant på nettet. Hekla smykker og ørepynt. Det er jo genialt å kunne kombinere to hobbyer, hekling og smykkelaging. Helt fantastisk. Så nå prøver jeg meg frem og ser hva som skjer. Litt perler og slikt tenkte jeg også at jeg kunne bruke. Kanskje dette blir en del av premien på min give away... :)
Kjøpte forrige uka et flerfarget garn til en billig pris. Syntes det var stilig og tenkte jeg kunne bruke det til noe lurt. Etter hvert la jeg den litt på hylla (eller i posen i dette tilfellet, hehe) og tenkte mye på hva jeg kunne bruke det garnet til. Etter å ha hatt et par dager heklepause begynte jeg igjen og da fant jeg ut at jeg skulle hekle en mobilveske-greie. Har en liten telefon og en litt større telefon så da ble det to. Tenke jeg skulle hekle flere slike i andre farger og ikke med flerfarget garn. Satser på at det blir bra!

Øverste bildet viser hva jeg heklet igår. Det nederste er en av mange bilder jeg fant på nettet som ga meg inspirasjon. Ved neste stipend (om jeg har penger igjen etter regninger og nrk-lisens, gawd how I hate it) tenkte jeg å kjøpe bomullsgarn. Kan være enklere å hekle med enn annet garn. Ser ut som det er brukt et fint bomullsgarn på heklingen av ørepynten.
Hvis jeg tar feil så vær grei å rett på meg før jeg kjøper ting jeg ikke trenger... :)

Videoen er av marsvinet Selma. Hun liker å kose og er den som ikke tisser på meg når jeg har henne på fanget. Litt knotete videoføring, filmet med min telefon. Hør på de fine lydene hun lager! :) Jeg er forresten glad for tiden, for selv om jeg har hatt tunge dager så har jeg ikke vært deprimert på over tre måneder. I går kunne jeg feire en kvalmefri dag, idag kan jeg feire dette. Og imorgen, og neste dag... hehe! This is awesome shit! :)

Atmosfære og sykdom

Track: The Micropops – So Surreal

Skolefri er jammen fint å ha iblant. Var riktignok på skolen både tirsdag og onsdag der vi lagde mat. Ganske enkelt å lage fiskekaker og kjøttkaker fra bunnen av, såfremst man har en kjøkkenmaskin. Det vil jeg ha til jul. Kjøpe litt fisk, spe ut med melk og litt krydder og steke de. Når man først er i gang kan man jo lage mange fiskekaker og fryse de ned. Samme gjelder kjøttkaker. Jeg lagde også sitronfromasj (enkle greier men mye jobb) og eplekompott. Hadde for mye potetmel i jevningen så det ble ikke like bra resultat. Vet det til neste gang, spesielt om jeg får den desserten på eksamenen min. Hyggelig atmosfære var det også. Tirsdagen rakk jeg ikke spise sammen med de andre på kjøkkenet men det var veldig koselig på onsdagen. Vi pratet og spiste og alle koste seg. En hyggelig dag på kjøkkenet.

Dro kjempetidlig på sykehuset onsdagen for å ta mange blodprøver, finne ut om det er noe fysiologisk bak kvalmen min. Dette er første dag på lenge jeg ikke har vært kvalm! Dette er skikkelig god grunn til å feire! Sliter med å få spist opp sitronfromasjen (fikk ta det med hjem) siden dessert ikke er min favoritt, for ellers skulle jeg gjerne ha feiret min første kvalmefrie dag på uker med sitronfromasj. :) Egentlig så spiser jeg ikke så mye for tiden. Det er nesten litt deilig.

Nå til litt mer alvorlige ting. Har fått lov av den flotte personen Dinosau (eller Kristine som hun egentlig heter) til å kopiere innlegget hun har på sin blogg angående spiseforstyrrelse som diagnose. Vi er to ytterpunkter. Tvangsspising og anoreksi. Likevel er det mye av de samme tankene. Det er nok ikke mange som klikker seg inn på linker av de som leser min blogg (men kanskje jeg tar feil...) så jeg poster det her. Anbefaler deg som leser dette å lese litt av hennes blogg, for hun er tøff og har flotte meninger bak sykdommen.
Tittelen på innlegget hennes er: Bakom grusom sykdom

(Noen av) de som aldri har gått på en smell har lett for å tenke at de med psykiske lidelser egentlig burde skjerpe seg. This is a fact.

Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Bare stå opp av senga og "smile litt" hvis du er deprimert? Bare gå ut døra hvis du har angst av et slag? Bare spise hvis du har anoreksi? Bare slutte å kaste opp hvis du har bulimi? Bare spise mindre hvis du er en som overspiser? Bare slutte å låse døra femti ganger hvis du har en tvangslidelse?

I teorien? So easy. Det er jo bare å skjerpe seg? Bare å slutte?

Stigma er dritfarlig.

Spiseforstyrrelser er da bare slanking? Bare en barnslig og dramatisk måte å få oppmerksomhet på? Et ønske om å se like smashing ut som en kjendis? Hvor patetisk går det an å bli, liksom?

Mmhmm, men seriously:

Hvor mye vanskeligere er det vel ikke for en person å si: JEG HAR SPISEFORSTYRRELSER når den generelle (og ja, jeg generaliserer) oppfatningen er at man enten er ute etter litt attention eller at man er ekstremt overfladisk?
Eller enda verre: At man faktisk er alvorlig syk. Men at det også er ALT man er.

Jeg tror spiseforstyrrelser er ekstra utsatt for stigmatisering (og kanskje tar jeg feil). Det er som om det går et skritt lenger. Som om vi blir sykdommen. Som om vi mister annen identitet.

Vi har ikke sykdom. Vi er den.
Vi er en anorektiker. Eller vi er en bulimiker. Eller vi er en overspiser. Og alt vi bryr oss om er mat, ikke-mat, kroppen vår, oss selv.

Passet påskrevet.

Er det sånn mtp andre sykdommer?

Kaller man noen for “angstere”? Eller “tvangslidere”? Eller “deppere”?
Sier man ikke heller at de lider av angst, tvangslidelse, depresjoner? (Og her valgte jeg bare helt tilfeldige lidelser). Har jeg rett i at de ofte får beholde en individuell identitet, utenom sykdommen? At de ikke identifiseres med a/t/d på samme måten?

Med spiseforstyrrelser behandles man ofte som en sykdom. Som om den personen man var før, og innerst inne fortsatt er, ikke lenger eksisterer. Er det fordi den er så gjennomsyrende? Fordi den påvirker både kropp og sinn? (En av få psykiatriske diagnoser som både er psyksik+somatisk, er det ikke?) Fordi man faktisk blir litt enspora/skrudd i hodet? (No offense to anybody).

Fordi vi tviholder på trygghet, kontroll, overlevingsmekanismen vår? Fordi det utad virker som om vi vil ha sykdommen?

Anorektiker/bulimiker/overspiser er alt jeg er, alt jeg vil være? Ikke våg å ta det fra meg!

Et håpløst tilfelle?

Da noen behandlet meg som en "typisk" anorektiker som var så "fucka" at jeg ikke visste mitt eget beste? Da falt jeg enda lenger.
Men da noen så tvers igjennom sykdom, så meg, bare meg, bak alt tull, trass, sinne - you know - det litt "gale"? Da ga det meg håp, motivasjon til å kjempe med den delen av meg.
Hvis andre trodde på meg, så trodde jeg også litt mer på meg selv.

Alt er lettere når man føler at man blir sett og satt pris på for den man er. Når andre skiller mellom sykdom og person kan man lokkes litt frem.

Selv om det føles som om man trenger spiseforstyrrelsen for å overleve, så betyr ikke det at man innerst inne vil være syk.

En sykdom er bare en rekke symptomer. Man kan lide av en sykdom. Men man er ikke
sykdommen.

Jeg synes dette er flott skrevet. Hun var på programmet God morgen Norge idag (noe jeg ikke hadde fått med meg før idag) og snakket om man kan blogge seg ut av en anoreksi. Heldigvis fantes det et klipp av intervjuet på nettsiden, denne må dere klikke dere inn her for å se intervjuet. Veldig bra, og Kristine er et flott menneske.

Forresten, det snør mye ute. Jeg er happy! Elsker snø! ❤ Det skal visst snø i mange dager fremover. :)

Give Away: bok og hekla ting

Da var det på tide med en ny give away. Denne gangen er premien noe heklet (er bitt av heklebasillen) men uvisst hva, og en bok som ser spennende ut. Boken heter The return of hjertets fryd og er skrevet av Per Nillson. Det handler visst om kjærlighet og jeg syns selv den ser morsom ut. Av og til må man lese en håpløs bok om kjærlighet. Fikk selv lyst til å lese den da jeg leste bakpå boken men skal klare å la være, hehe:)
Har også tenkt på en trøstepremie eller to. Det blir noe heklet og fint. Har et lite prosjekt på gang nå. :)

Trekningen foregår den 22.april, så premien får den heldige rett etter påske. De fleste leser uansett bare krim i påsken så denne boka passer ikke helt inn. Like greit å lese og ta det med ro når kroppen er full av påskeegg og appelsiner og sliten etter de mange skiturene. :)

Regler:
1 lodd for kommentar
1 lodd for å være følger
1 lodd for å linke til min give away på din blogg (bruk gjerne bildet)
1 lodd for å skrive noen fine ord om bloggen og/eller om meg (i kommentarfeltet f.eks). Hadde vært koselig!
Du kan altså høste inn 4 lodd tilsammen. For en mulighet! :)