Nordboer sørpå

Track: Chevelle – Emotional Drought

I helga som var jeg sørpå en tur. Liksom, det er jo egentlig ikke noe hokus pokus å sette seg i ett fly og reise dit man vil, så lenge man har cash. Fikk en bra deal på ett salg som Norwegian hadde for ei stund siden og med litt cash-points samlet opp fikk man en overkommelig pris på tur/retur-billett Tromsø-Gardermoen. Hadde en venn som bor i Lillestrøm og turen var visst ikke så langt unna flyplassen så da kjørte jeg på. En liten tur til Oslo-byen ble det også. Hadde litt lyst til å se om Kongen var hjemme men turte ikke banke på døren. Ikke det at jeg sikkert hadde sluppet inn.
Oslo på vinterstid så for øvrig kjedelig ut og det å tråkke på potetmel-snø pga alt saltet var ikke noe fint. Bestemte meg der og da at jeg skal besøke Oslo en dag det er sommer og bo på hotell og kanskje få med meg en konsert eller forestilling av noen slag.
Sto ved siden av Stortinget og der var det dessuten noen iranere som hadde en eller annen protest. Ikke mye jeg fikk med meg siden de ikke pratet norsk. 

Dro hjem mandag kveld og for å slå ihjel litt tid dro vi på Strømmen Storsenter. Ikke akkurat noe lite senter. Fant ett sted som het Smoothie Xchange og etter å sett på noen bilder på Instagram av ei viss frøken fabelaktig i flere uker fant jeg ut at det måtte være en fin plass å ta seg en smoothie på. Bestilte meg en Bislett Games, en energy smoothie som for øvrig smakte kjempegodt. Så ei frøken som lignet veldig på frøken fabelaktig så jeg spurte forsiktig etter at hun hadde bestilt om hun tilfeldigvis hadde en blogg. Jo, det hadde hun. Heter du Maia, spurte jeg. Det gjorde hun. Var kjempemorsomt å treffe på henne og hun er veldig hyggelig. Hadde ikke helt sett for meg å treffe på "kjendiser".
Traff for øvrig ei fra klassen min på studiet sisteåret på vei inn til Oslo med toget og det var også veldig hyggelig. Det gjorde seg virkelig for min del, å treffe på fine mennesker. Dessuten fikk jeg jo lest ut boken om det å takle vanskelige mennesker på vei hjem på flyet. En bok alle burde ha som pensum på skolen.

Nå er jeg altså hjemme og skal snart begynne på mitt nye strikkeprosjekt straks jeg finner ut hvor mange masker man bør ha på ett pledd. Kjøpte ett stort garnnøste på en fin kafé/interiørbutikk i bygda jeg bor hvor de har egen hylle med garn. Dette nøstet er dessverre mest i akryl men tenkte det hadde vært gøy å strikke ett pledd av ett garnnøste som inneholder 880 meter med garn, helt uten å måtte føye på flere nøster. Damen mente hvertfall at det skulle gå an å strikke ett pledd med bare dette nøstet. Går visst an å strikke en hel genser også. Tidsfordriv fremover om ikke annet.

Kreativitet før jul: kortmappe

Track: The Familiar – Dark Eyes

Før jul tok jeg symaskinen frem igjen. Hadde planer om å lage ei siklesmekke til lillegull. Han har
begynt og få flere tenner og det er ikke sjeldent at han sikler. Det er litt søtt å se på.
Smekka ble ikke slik jeg hadde tenkt meg men sånn er det når man egentlig ikke kan sy slike ting men bare prøver. Brunt retrostoff på ene siden og svart bomull på andre siden. Fordi jeg hadde planer om å gi dette prosjektet ett forsøk tenkte jeg at det var lurt med skråbånd, noe jeg ikke hadde så da jeg var i sentrum en dag var det rett til min favorittplass når det kommer til stoff.
Trengte jo skråbånd og fant ut at en ny sytråd mååte på plass og da hadde jeg jo litt penger til overs. Den gamle damen tar ikke kort så her er det bare å rulle opp kontanter. Tittet litt på stoffene og fant ett jeg virkelig elsket! Det var litt dyrt men fikk mye stoff for prisen. Hadde akkurat nok penger og gikk ut glad og fornøyd. Var en fin, kort bytur for jeg fikk jo muligheten til å kjøpe kaffe som jeg ga i julegave. Er ikke glad i kaffe selv men liker duften av kaffebønner.

Vel hjemme var jeg klar for å sy. Det gikk greit å sy skråbånd på smekka og selv om jeg ikke ble fornøyd har lillemann fått den. Hadde tenkt lenge på om jeg skulle lage ei kortmappe med plass til mobilen min. Det fine stoffet passet jo perfekt så jeg satt i gang med å lage mal. Da jeg var ferdig med å klippe opp stoffbiter og tenkt på hvordan det skulle bli fant symaskinen ut at den skulle tulle med meg. Når jeg hadde ordnet den ene tingen ble det slutt på undertråd. Var utrolig lenge siden sist jeg hadde fikset undertråd så måtte tenke litt på hvordan jeg gjorde det. Deretter ville ikke maskinen sy med undertråden, for jeg hadde for mye tråd på spolen. Ble mye klabb og babb men til slutt fikk jeg sydd kortmappen. Ble sånn høvelig fornøyd med den. Litt ujevnt og kunne festet trådene bedre.
Ei venninne trodde faktisk mappa var kjøpt. På avstand. Da hun så nærmere så hun at det var hjemmelaget. Litt artig at hun trodde den var kjøpt i alle fall.
Ble fint med plass til mobilen også og har brukt den hele tiden.

Fikk to fine bøker hos mamma i julegave. Bøkene hadde jeg riktignok valgt ut selv men var jo fint å endelig kunne bla i de. Har ikke tatt bilder av bøkene så blir ikke noe bilde av de på innlegget denne gangen. Kanskje senere (eller aldri siden man gjerne glemmer av sånt). Ene boka handler om hekling og har mange flotte oppskrifter som jeg håper får til å gjøre noe med iløpet av året mens den andre boka handler om symaskin og sømmer. Jeg er ikke den flinkeste til å sy så boka var absolutt så jeg kan lære mer og bli flinkere. Som det å feste trådene bedre når man syr, kremt... :)

Velkommen 2014!

Track: Tellusalie – Song One

Nytt år, nye muligheter. Klisjé å si det men det stemmer jo.
Har ingen nyttårsforsett. Har egentlig aldri hatt troen på slikt. Jeg har dog noen ønsker for året og det gir ingen krav til å fullføre noe.
Jeg ønsker å bli flinkere med sminke, spille mer gitar og synge litt mer og utfordre mine små redsler og frykter. Skader heller ikke å gå ned i vekt så dette er jo et stort ønske. Strikke og hekle og sy mer er også noe man kunne tenkt seg å gjort oftere. Ingen krav, bare ønsker så får vi se hva som har hendt innen 31.desember 2014.

Nyttårsfeiringen foregikk hos søsteren min og hennes lille familie. Kalkun til middag på kvelden med rødvinssaus som svigerbror iherdig hadde jobbet med for å få bra. Til dessert hadde søster laget en red velvet kake med supergod frosting på toppen. Baking er fint men hun har en stor interesse for sånt og det synes med tanke på hvor mye energi hun legger i det. Når lillemann hadde lagt seg ble det stilt i huset og mens vi ventet til det var tid for å gå ut drakk vi litt alkohol og så på tv. Batterier i babycallen og så vandret vi mot borgen som svigerbror hadde laget. Utemøbler og bål inni og fakler på toppen for å gi det litt lys og jeg hadde også et bord jeg kunne sette cavaen på. Noe særlig med fyrverkeri hadde vi ikke så vi ble mest til å se på fyrverkeri fra alle andre kanter og når alt roet seg fikk vi fine glimt av nordlyset som danset på himmelen. Latter og cava (øl og sprit på de andre) og en baby som sov gjennom det hele. Var en bra kveld selv om det ikke slo forrige nyttårsaften på fjellet.

Var fint å være hos søster og få tilbringe litt tid ned lillemann. Han er så utrolig søt og sjarmerende og latteren kan virkelig lyse opp en dårlig dag. Det skal ikke så mye til heller før han ler. Vi har badet også, jeg og nevøen min. Det vil si, han har badet og sprutet tante klissvåt med både armer og kluter. Det har vært veldig gøy sammen med han. Det var fint med søster og svigerbror også men ingen tvil om hvem som er favoritten min. :)

Min historie om mobbing

Track: Altmodisch – Watches Fall Asleep (Nothing Is Ever Good Enough)

I media om dagen går den triste historien om den lille gutten som skulle ha bursdag og hadde bedt mange i klassen sin til å feire sin dag men så kom det ingen. Det ble spekulert i om gutten ble mobbet siden ingen kom og VG Nett har også laget en link der folk kan skrive sin historie. Har bladd meg gjennom noen sider med triste historier.

Jeg har dessverre også en slik historie. Ikke bare på barne og ungdomsskolen, men også på videregående og høyere utdanning. Det får meg til å tenke at kanskje jeg ikke er god nok. Kanskje det feiler meg noe siden ingen ønsker meg tilstede.
Ofte har jeg slitt med depresjoner som mulig har vært vanskelig for andre å takle. Hvordan tar man egentlig kontakt med noen som er utelukket trist og negativ? For min del, og sikkert for mange, hadde det nok hjulpet på at andre turte å ta det steget, turte å spørre slik at man følte seg ønsket og kanskje til og med klarte å glemme det vonde for om så bare noen timer.
Tror det er blitt sånn i dag at er man ikke supermegafantastisk positiv til enhver tid så er man ikke bra nok i andres øyner.

På barneskolen var jeg i noen bursdager. Det var ikke til så mange. Etter hver bursdagsfest hørte jeg historier om hvor fint det hadde vært, de jeg ikke fikk delta i. På ungdomsskolen var det kult med hjemmefester. Disse ble jeg aldri invitert i, fikk bare høre i lang tid etter hvor kult det var og hvor fulle alle ble. Ungdomsskolen var verst med tanke på mobbingen. Fant meg noen venner i klassen under. Uten det så hadde jeg nok tatt selvmord da. Jeg var lite delaktig i timene, var ofte for meg selv, hatet klasserommet. Disse udugelige lærerne visste ikke hvordan de skulle håndtere dette. De gjorde alt jeg har lært på lærerskolen at man ikke burde gjøre i en slik situasjon. Ting bedret seg såklart ikke. Ei som jeg brukte å henge med etter skoletid hadde snudd seg. Syntes egentlig synd i henne, hun var trivelig men hadde valgt klassens "overhodet" som venn og ville ikke være med meg på fritiden mer. Hun ble bare tynnere etter hvert som tiden gikk og "overhodet" gjorde alt for å få gutta som var helt okei med meg til å snu seg mot meg. Hun slet visst mye hjemme, selvskading og hun tok med seg ark med blod på til skolen og viste folk i pausene. Ingen tålte vel at jeg hadde guttevenner. Disse ble jo tatt fra meg, de kunne vel ikke gjøre noe annet for å ikke lide samme sjebne som meg.

Videregående har jeg nok fortrengt mye av. Ble ikke invitert på så mye sosialt. Klassefester ble jeg invitert på, det husker jeg. Det var fint. Ellers svært lite. Det gikk mye på trynefaktor. De populære kidsa bodde på toppen av øya med velstående foreldre. Vi var flere som falt utenfor dette.
Husker det var ei som var mot meg hele tiden. Heldigvis sluttet hun etter ett år eller noe. Hun sørget for at ingen satt med meg i timene og sa stygge ting til meg. Jeg har vært overvektig siden 2.klassen på barneskolen så vekta har definitivt blitt brukt mot meg så alt for mange gang.
Fant ett gjeng å holde meg til i pausene og litt på fritiden så det var jo ikke helt ille heller, heldigvis.

Man skulle tro at folk over 20 år var voksne folk og hadde latt barnehagefakter bli igjen i barnehagen. Universitetet var sosialt for meg utrolig vanskelig. Forsøkte å komme innpå folk, være sosial og hyggelig. Noen ganger hjalp det men straks det kom flere folk i gjengen ble jeg bortgjemt. Ble ikke invitert på noen bursdagsfeiringer og veldig få fester. Jeg ble fort deprimert og det var vanskelig å komme seg ut av det når alle mine forsøk på sosial tilnærming ble avvist. Satt mest alene.
Jeg begynte å gå til psykolog via universitetet og der snakket vi om problemene på skolen. Det hjalp litt for min egen del. En reise til Russland var helt pyton fordi ingen ønsket å være sammen med meg. Hun jeg skulle dele rom med forsov seg så var helt alene da også. På en gruppeeksamen ville jeg vise ovenfor sensorene at jeg hadde noe å bidra med på eksamen men dette likte absolutt ikke resten av gjengen. De forsøkte å få meg til å slutte på sin måte og det ble ett styr uten like men klarte utfordringen og de fikk meg ikke til å slutte. Ting som hadde blitt sagt etter skoletid i en helt annen sammenheng ble brukt mot meg. Alle var plutselig mot meg og ville ha meg til å slutte og mente det var til det beste. Én mente til og med at han aldri ville latt sine barn bli undervist av meg, andre mente det var galt av meg å delta aktivt på en gruppeeksamen under møtet med sensorene. Fikk innpass i det mine medstudenter hadde sagt om meg. Helt utrolig av en hel gruppe å synke så lavt. Alt de hadde trengt å gjøre var å snakke med meg, si ifra på en ordentlig, voksen måte om de hadde problemer og ikke minst tatt initiativ til sosial aktivitet, det var alt jeg ønsket.
Sisteåret var helt greit. Fortsatt lite sosialt men hadde det helt okei.

I dag er jeg voksen. Har fått andre venner. Folk jeg kan stole på er mine venner. Blir invitert med på ting, ikke bare bursdager. Var i bursdagsselskap hos ei venninne i dag. Jenta til venninnen min hadde bursdag og hun ønsket blant annet at jeg skulle komme. Det var et selskap for voksne. Tenk, av alle de hun kjente ønsket hun at jeg skulle komme og moren inviterte meg over og jeg dro såklart. Møtte på mange utelukkende positive mennesker som ikke kjenner min forhistore med depresjoner og mobbing. De tok meg for den jeg var i nuet og det var fantastisk. Pratet med ei jente på 18 år, superpositiv jente som elsket å prate med meg. Hun sa det selv da hun og familien dro hjem. Hun hadde storkost seg i mitt selskap.
Min konklusjon er at jeg ikke kan være så ille som enkelte skulle ha det til. Var så utrolig deilig å få en slik tilbakemelding. Tenk om alle hadde gitt meg en sjanse til å vise hvor bra jeg egentlig er!

Folk flest vet lite om min fortid. Ikke så rart, jeg velger å snakke om noe annet i de fleste tilfeller.
Har etter mange år med psykolog fått mange gode råd og jeg sliter ikke like mye i dag som jeg gjorde før. Er det noen som plager meg sier jeg klart i fra og gir de to valg. Si hva som er problemet og vi kan fikse det eller gi faen i å plage meg. Som oftest funker det. Har blitt flinkere til å si fra. Jeg deltar oftere på sosiale ting fordi jeg ikke er redd for hva folk tenker om meg. Det har mulig mye med vennene jeg har i dag, folk som aksepterer meg på både godt og vondt. Ingen er perfekte så det er dumt å mobbe noen fordi de skiller seg litt ut...

Photoshoot med nevøen min

Track: Monzano – Cold Waters

Ser at det er en måned siden sist jeg blogget. Siden sist har mamma brukket armen sin. Dette har resultert i mye mer husarbeid for meg og dagene har gått litt fortere nå mens jeg enda er arbeidsledig.
Nok å gjøre i et stort hus. Hun er heldigvis på bedringens vei. Falt på isen med armen først. Det ble en tur til legevakta, røngten, akuttavdelingen og deretter på en kirurgisk avdeling i påvente av operasjon. Hun klarte å knekke begge beina i underarmen sin. Det var heldigvis ikke en fot.
Ellers er julegavene så og si i boks, en ny valp i huset som for øvrig er søt men det føles ikke riktig siden det er så kort tid etter Nusse. Man har ikke rukket å sørge ordentlig først. En fin border collie, er bare litt redd for eieren som trener den mer fra godstolen enn noe annet.
Har også forsøkt meg på å sy igjen og har kjøpt herlig stoff i dag.

I dag har jeg hatt en liten photoshoot med tantegutten min. Han har fått fem tenner nå og har observert at han har skikkelig stort mellomrom mellom tennene sine, akkurat som sin mor. Søster var skikkelig søt som baby. Krøller, smålubben, stort sprik mellom tennene og rosa bollekinn. Nevøen min er smålubben, har små krøller bak i nakken, sprik mellom tennene og litt bollekinn og dobbelthake. Absolutt herlig!

Har sett på en del fotovideoer via dagbladet.no. Mange fine tips der. En flott gave til meg i fremtiden må være et fotokurs for det er så mye å lære og jeg er absolutt ikke flink nok. Det er fint at man kan øve og har mulighet til å bruke nevøen min som øvingsobjekt. Fant sort-hvitt på kameraet og et redigeringsprogram har fikset litt på noen av disse bildene. Litt juks må være lov. :)