Spiseforstyrrelser

Track: Nirvana – Negative Creep

Jeg leser for tiden boken til Kristine Getz med det fengende bloggnavnet Dinosau. Hun har satt ord på mange års kamp for å bli frisk. Frisk fra sykdommen anoreksi. Frisk fra tvangstankene som gjorde kroppen sliten og som uten hjelp kunne endt med døden. Skammen og mørket, følelsen av å være ødelagt. Hun klarte ikke ta imot hjelp fra familien (slik jeg tolker det), det var skamfullt og nesten ekkelt. Intimitet ble vanskelig og tiden i året som burde vært fylt med mest glede, julen, ble vanskelig fordi julen også handler mye om mat. Har kommet så langt i boken at hun på det tidspunktet ble tvangsinnlagt slik at hun fikk hjelp til å takle sykdommen. Tok en stund før hun innså at hun var syk.
I dag er hun mer eller mindre normalvektig og det gleder meg veldig.

Selv har jeg lest bloggen hennes ganske lenge. Husker ikke når jeg la igjen mine første spor der men vil tro det er ganske tidlig. Å sette ord på sine følelser er ikke lett. Ikke minst når man kan få så mange grusomme kommentarer i ettertid, kyniske mennesker som vil gjøre alt for å ødelegge for deg og siden følelser i utgangspunktet er vanskelig å snakke om kjennes det som stikk i ryggen når noen konfronterer deg med det du har sagt og skrevet. Folk som ser ned på deg fordi du tør å sette ord på dine opplevelser. Jobbe mot noe bedre. Å skrive om dine opplevelser og innerste tanker til alle på en slik plattform som blogging kan gå begge veier. Folk som vil deg godt støtter deg, kommer med råd og viser respekt. Så har du de menneskene jeg har vært utsatt for. Kyniske, ekle, respektløse, hjernedøde.
Ikke alltid, heldigvis, men det gjorde at jeg valgte å skrive om mine tanker ett annet sted slik at de ikke kunne ødelegge mer. Støtten jeg fikk fra de som forstod eller bare ville vise sin medmenneskelighet er fraværende siden ingen nå kan lese hva jeg skriver. Det er likevel fint i perioder å få ut ting man har hatt på hjertet selv om ingen ser det.

Å leve med en spiseforstyrrelse, uansett hvilken er ikke noe jeg unner noen.
Bulimi og tvangsspising er noe de fleste ikke tar på alvor. Det fins masse kunnskap om anoreksi, mer enn de to andre. Tvangsspising har først de siste årene blitt akseptert som en sykdom. Anbefaler de som ikke vet hva det er å lese på denne linken. Jeg ville hatt denne diagnosen om noen tok meg på alvor. Det startet ganske tidlig i barndommen. Det var en trøst å spise god mat og det var det eneste jeg hadde kontroll over. Trodde jeg. Psykisk og fysisk tortur både hjemme og på skolen var en utløsende faktor. I mange år har jeg ønsket at jeg heller hadde valgt å ikke spise. Være tynn som alle andre og ha makt over maten på en annen måte. Være tynn istedenfor å bli sett på som lat og feit. Bli akseptert selv om det koster. Jeg syns fortsatt feite mennesker er ekle. Måten de spiser på, maten de velger, enorme mengder mat i mange tilfeller, å ikke innse at de har et problem. Like lenge har jeg hatet meg selv for det. Skammet meg over blant annet at jeg har vært klar over problemet men ikke valgt å gjort noe med det. Bare ventet på en kur som ville gjøre meg normal, som alle andre.

Jeg tror man må være klar for å gjøre noe med sin sykdom. Ta hånd om det på riktig tidspunkt. Dessverre er det slik at noen aldri blir klar over det på egenhånd eller før det er for sent. For de som har muligheten altså. Har mye mer kontroll over maten nå enn før. Jeg spiser jevnlig og spiser riktig. Som med alt annet mister man kontrollen iblant og det lærer man av. Har både hatt dager hvor jeg fråtser og dager hvor jeg nesten ikke spiser noen ting. Begge deler med vanskelige følelser og mørke tanker hvor løsningen har vært å enten miste kontrollen eller ha kontrollen over maten. En måte å takle det på som er feil på så mange måter, fortsatt. Det er en lang vei å gå men jeg har i alle fall begynt og er på god vei.
Støtten fra mine nærmeste har vært av ulik karakter. Noen stempler meg fortsatt som dum og feit enda jeg har gått ned i vekt mens de som virkelig vil meg vel støtter meg. Uten min godeste og fineste venninne hadde jeg nok sluttet for lenge siden. Gitt opp. I tider hvor jeg har hatt motgang har hun vist støtte og sagt at det kommer nye dager og man må ikke gi opp. Uten gode støttespillere er det vanskelig å lykkes. Man kan tro man klarer hele løpet på egenhånd men hva gjør man når man møter motgang og ikke klarer å se lyset i tunnelen. Uten Tias enorme støtte hadde det kanskje ikke vært noe Kristine i dag slik vi kjenner henne etter å ha lest boka. Han ga aldri opp og det påvirket Kristine.
Det er en fæl bok samtidig som den er fin. Anbefaler folk å lese boka. Hun har gitt så mye av seg selv i boka og brukt masse tid på den. Tatt tak i gamle følelser og tanker. Det står det respekt av.

Dansende løv

Track: Sondre Lerche – Go Right Ahead

Vinden blåser på utsiden.
Trærne svaier og bladene faller ned på bakken
etter en siste dans.
Det er definitivt blitt kaldere ute og det er dugg på bilruta.
Det er nesten litt fint også. En ny årstid. På vei mot snøfnugg og
kaldere tider.
På vei mot en ny vår og sommer. Gleder meg aller mest til sommeren igjen.
Først. Fine høstdager med elever og snøengler om noen måneder.
Regn som pisker mot ruta og
mørke kvelder med tente lys innendørs.

Google.

Fordeler og ulemper

Track: Patrick Watson – Words In The Fire

Å bo på en liten plass har klart sine fordeler og ulemper. Er ikke fullt så overbeist på fordelene enda men jeg forsøker så godt å tilpasse meg dette nye livet her i bygda.
For eksempel, det er ikke en helsekostbutikk her. Ikke som jeg har funnet i alle fall. Det betyr at jeg må lete etter alt jeg trenger til mitt kosthold i alle disse små butikkene. Litt her og litt der. Litt trim skader ingen men det er jo litt frustrerende. Noe fins ikke her i det hele tatt og da må jeg enten be mamma, som for øvrig ikke kan noe om mitt kosthold finne ingrediensene i byen eller så må jeg pent vente til jeg kommer dit selv.

Butikkene som er her syns ikke jeg er noe å skryte av. Det er lite utvalg, klær og sko er dyre og klærne er ikke akkurat i min størrelse med mindre jeg ikke vil bruke hele lønna på det. Jeg er vant med store butikker, stort utvalg og det at man finner alt på én plass.
Det positive med butikkene er jo at de ansatte har bedre tid til deg og det fins jo faktisk nettbutikker. På den tiden jeg skal være her burde jeg bli vant til det bygda har å tilby.

Jeg testet ut bygdas kor. Jeg vurderer enda om jeg skal synge der fast. Har vært yngst før i en forsamling av mennesker men dette er annerledes. Tror snittalderen på de som går der er mellom 45 og 50 år. Vi er på ulike steder i livet, jeg og de. Jeg føler meg skikkelig teit som enda ikke har minst en unge, er gift eller forlovet med noen og ett eget hus. Omtrent alle jeg har møtt og hilst på har nemlig det og  noen av de er yngre enn meg. Det er vel sånn bygdelivet er. Det er vel et par på jobben min som ikke har noen av delene men det er en stor arbeidsgjeng. Følelsen av å stå utenfor er stor og jeg liker det ikke. Likevel kan jeg ikke gjøre noe med det. Å være i et kor kun for musikkens del er ikke noe jeg ønsker. Vil ha hele pakken. Savner koret mitt i Tromsø. Musikk som jeg likte og mennesker på min alder (og noen eldre selvsagt) på ulike steder i livet og alle respekterte deg for den du var.

Noe som har vært skikkelig irriterende er at brannalarmen har gått to ganger på ei uke. Hva som forårsaker det vites ikke men det har ikke vært brann i det hele tatt. Første gangen var på mandagskvelden og noen orket ikke engang å komme ut i gangen for å sjekke. De bare ble inne. Det luktet litt rart ute i gangen så vi som var der banket på dørene og da kom det folk ut. Noen var irriterte, de så jo på film! Tenk om det faktisk brant ett sted?
Brannalarmen gikk igår også, på dagtid. Ikke så mange var hjemme men det var noen gutter som bare løp ut istedenfor å sjekke om det brant noen steder og nullstille alarmen. Kanskje de egentlig sitter inne og røyker noe ulovlig? Man kan aldri vite... Blir skikkelig skjelven av at alarmen går, vet aldri om det er falsk eller ikke. Definitivt en ulempe når man bor i samme bygg som mange andre.

En av fordelene med å bo her er at det ikke er så langt til alt.  Syv minutter til jobb, fem minutter til flere butikker, fem minutter å gå til nærmeste matbutikk. Selv om jeg nå har bil velger jeg heller å gå til butikken. Å gå til jobb kommer til å ta litt mer enn syv minutter siden det er noen kilometer dit. Nært til naturen og turløyper. Håper det blir flere fordeler i fremtiden...

Tåkelagt

Track: F.A.C.E. – Million Lights

Daniel slengte en stein i vannet for å lokke
hunden oppi. Hun ville ikke likevel.

Jeg lever. I really do. Det er bare så utrolig kjedelig på den nye plassen.
Det fine er at postmannen endelig har lært og lese og jeg slipper å få reklame i postkassen min.
Her om dagen gikk jeg 5 km bare fordi jeg ikke hadde noe å gjøre. Dette var på kveldstid og jeg endte opp på en bar. Utrolig nok var det en mann som ville spandere på meg, alkohol. Han trodde kanskje han fikk seg noe den kvelden men jeg sa klart i fra. Han tok ikke et nei for et nei og måtte true med å banke han for at han skulle skjønne at jeg faktisk ikke ville. Bygdetullinger. Han forlot meg heldigvis til sist. Å betale for alkohol er ikke det samme som et fripass til hva man måtte ønske.
Til å være en kjedelig plass har de visst nylig hatt veteranbil-treff. Dette så jeg på turen til "sentrum". Der var det stor lode-faktor og mange biler tøffet seg med å kjøre utrolig fort. Ungdommen nå til dags.

På mandag starter jeg på jobb. Har allerede truffet ei jeg skal jobbe med ganske mye. Hun virket grei og det tror jeg jammen hun er. Omvisning på skolen har jeg og fått og siden man er ganske mye ute har jeg kjøpt meg en ordentlig sekk. Nå mangler det bare ordentlige sko og klær. Ett sted må man jo starte.
Kanskje det ikke blir en så kjedelig plass når man har noe å gjøre. Jeg håper det.

På vei tilbake fra posten.

Siden min søster bor på samme sted har vi tatt oss en liten tur på fjellet. Var ikke så stort fjell, heldigvis. Som jeg sa, ett sted må man starte. Som andre steder er det løyper med poster man kan gå på. Lånte søsters tunge fjellsko. Trodde jeg skulle dø på turen, så tung var de. Hun spurte om vi skulle bytte sko siden hun hadde joggesko på seg. Husket på at hun sa det var en myr på veien så takket pent nei. Jeg kom tørrskodd over myra mens hun ble våt. Verdt å gå hele veien tørrskodd selv om det var tungt. Har ikke lyst å kjøpe sånne sko. Har også stiftet et vennskap med deres hund. Hun er en hyper valp som syntes vi gikk for sakte. Hun ville aller helst bare løpe rundt og bære alt for store pinner på turen.

Nå er jeg i Tromsø igjen. For å ta den siste eksamen slik at jeg får vitnemålet mitt. Lærerstreik tidligere i år. Syns universitetet kunne prioritert å gjøre ferdig eksamener etter streiken for avgangstudenter. Min første lønn kommer til å bli ganske kjip i forhold til hvordan lønn jeg kommer til å få med vitnemål. Kjip lønn hjelper selvsagt ikke på når man må fikse bilen slik at den er i ordentlig stand. Den problemstillingen tror jeg alle som eier bil kjenner til.

Onsdag like før kl 20.

Siden det selvsagt ikke finnes ordentlig kino der jeg bor har jeg benyttet turen i Tromsø med kino. Magic Mike sammen med ei venninne. Det var utrolig hett på lerretet selv om jeg ikke syntes han ene skuespilleren burde ha vært med. Grei historie, litt for lite nakenhet og dansing. For venninnen min var det vel motsatt. Litt for mye dansing og nakenhet. I kinosalen satt det hele to menn. De var sammen med to damer så kanskje de ble tvunget med på filmen av sine utkårede. Kanskje for å plukke opp noen strippetips og sånn?!

To dager på rad har det vært tåke i byen. På bygda og forsåvidt. Jeg synes det er rart men også litt fint selv om det hadde vært best med sol hele tiden. Den har jo vært ganske så fraværende i sommer. Både mandag og tirsdag var ganske varm. I dag har det bare vært kaldt. Noen bilder har det også blitt. Har ikke tenkt særlig på kvalitet fordi jeg ikke orket å drasse med det fine kameraet mitt. Har litt mye å drasse på når jeg skal hjem. Er endelig gjenforent med gitaren min. Den har bodd hos min venninne som jeg nå overnatter hos til jeg er ferdig med eksamen på fredag.

Sett fra broen.

Det er fortsatt tåke ute. Fra vinduet ser jeg bare lys. Ingen hus. Det er litt magisk. Forventer selvsagt ikke hekser og troll men det er litt stemning med tåke.
Nå er det bare få dager igjen til jeg er hjemme igjen. Dit jeg har flyttet til. Det er fortsatt rart å tenke på. Å snu om på livet og begynne på nytt. Bli kjent med et nytt sett kollegier, få meg venner, vurdere å starte i kor selv om de synger på teite ting. Kanskje til og med begynne å trene. Men da må jeg kjøpe meg nye sko først. Livet er fullt av valg man må ta. Å stå for valgene er enda vanskeligere men desto tøffere er man når man klarer det.

Nytt sted og blinde postmenn

Track: Cold Mailman – Fifty-fifty Clown

Nå sitter jeg altså her da. I leiligheten min. Den nye. Sa farvel til Tromsø og dro nordover, noe som egentlig er litt kjedelig siden man lengter etter sommer og egentlig burde flyttet sørover.
Kjøreturen hit gikk bra men alle var slitne etter å ha båret ting og kjørt langt. Solbriller og musikk var fine ting å ha med seg og været var forholdsvis bra.
Utrolig heldig som har min søster her og både hun og typen har hjulpet meg mye i forkant.

Leiligheten er helt grei. Badet kunne vært pusset opp og er det styggeste rommet i leiligheten. Heldigvis tilbringer man ikke store deler av tiden på badet. Dessuten er det jo litt større enn det forrige badet og det er jo et pluss. Sitter her med litt hyttefølelse og. Ene veggen er dekket med tre og en slags trekant på ene veggen er i tre. Nå syns jeg det er litt koselig i grunn og gleder meg til at alt er ferdig utpakket og ryddet. Andel pynteting er redusert drastisk i mangel på overflater men det gjør jo at det hele ser litt mer ryddigere ut. Det i seg selv er jo bare fint! :) Dessuten ser det ut til at leiligheten holder på varmen. Bare det i seg selv er en stor oppgradering. Får se om det er tilfellet når vinteren kommer.
Kjøpte en rosa vase og blomster for å ha i vasen for å gjøre det litt koseligere og badet har fått duftepinner så nå lukter det vanilje på badet.

Lånte hunden til søster tirsdag og vandret litt i skogen med henne. En litt vimsete liten valp men det gikk fint det og. Det gjorde ingenting at det regnet heller. Det var så fint å bare gå litt.
Har vært hos søster og fikset håret mitt. Har farget det mørkebrunt og mørk lilla og har en litt mer rocka hårfrisyre. Passer vel fint når man skal være en kul lærer, hehe! Hun er frisør så hun fikser det meste. Nytt sted, ny hårfrisyre. Var på tide å klippe det litt opp, sånn helt egentlig.

Har fått med en fancy dekoder til tv-en. En sånn Get-boks. Fantastisk greie! Kan ta opp programmer, sette på påminnelser og spole forbi reklame om jeg har tatt opp noe. Flere kanaler har jeg og.
Ikke at jeg har tenkt å se så mye på tv akkurat men fint å ha. Stor forskjell fra årevis med kabel-tv.

I dag kommer ei venninne på besøk. Det er hvertfall planen. Hun skal forbi mitt nye hjem og da stopper hun og tar seg en liten pause. Blir fint å se henne. Etterpå skal jeg besøke en jeg nylig har blitt kjent med og det blir også koselig. Fint med venner! Har også fått meg en venn, den eldre damen på sikkert 100 år som bor rett ovenfor meg i gangen. Her bor det skoleelever (vgs), folk i min alder og så denne eldre damen. Leiligheter og hybler her. De unge har parkert sine sykler veldig nært bilen min og det liker jeg ikke men kan ikke akkurat gjøre noe med det. Høy moped-faktor er det og i bygda.  Postmannen er enten blind eller lider av dysleksi for vedkommende klarer ikke å lese på min postkasse. Har klistret på en lapp hvor det står at uadressert reklame er uønsket men likevel havner det reklame i postkassen. Har veldig lyst til å skrive en større lapp. "Putt den jævla reklamen i ræva" men blir vel kanskje for grovt. Jeg prøver å være miljøvennlig og derfor ikke ta imot reklame men det skal visst ikke være så lett.

Sånn er det. Blinde postmenn og nytt sted. Kommer nok til å bli bra. Hvertfall om postmannen får seg øyner.