torsdag, september 27

Det er fint å være lærer...

Track: Grizzly Bear – Yet Again
Kveldstur i høstmørket-

...når dine elever plutselig kommer og gir deg en klem. Sånn helt uten videre.
Særlig etter en musikktime.

...når elevene tegner fine ting som kan henges på kontoret ditt.
Særlig når det er elever som du kun ser et par timer i uka.

...når elevene hilser og vinker til deg når du kommer til jobb.
Og når du drar.

...når elevene smiler til deg.
Det gjør jammen kollegiet også.

Små øyeblikk som gjør at det nesten blir verdt alt arbeidet og stresset jobben medfører.

fredag, september 21

Første vikartime

Track: Kråkesølv – Den som vingla

Klokken 07.27 ble jeg oppringt av selveste rektor. Hun lurte på om jeg kunne være vikar i dag. Så klart sa jeg ja! Nevnte for henne en avtale jeg allerede hadde i dag og det gjorde ingenting, den skulle jeg bare dra på. Det er alltid flere i klasserommet pga ulike elevers behov så da jeg dro bort en time gjorde det ingenting. Likevel må man være såpass mange nettopp pga elevene. Den klassen har jeg vært i før men ikke på denne måten så fikk lært meg litt andre rutiner også. Siden det er fredag ble det litt tid til kos som tegning og spill mot slutten av dagen (selvsagt etter å ha jobbet iherdig med skolearbeid) og fikk med meg to tegninger av kaniner som jeg nå har hengt opp på kontorplassen min.

Avtalen jeg hadde var en time hos frisøren. Denne gangen en hodebunnmassasje med hårkur og styling. Egentlig så har jeg jo fri på fredager så sånn sett var det rart å være på jobb på en fredag.
Hadde litt dårlig samvittighet for denne avtalen men en annen lærer sa at det var ikke noe jeg trengte å tenke på, tross alt, hadde jo egentlig fri denne dagen og når man lager seg avtaler må man ta det når man har tid og mulighet. Dro fra jobb med kjedelig hår og kom tilbake med krøller. Ei jente i klassen sa "har du rukket det der på såååå kort tid?". Morsomt med krøller. Vil ha krøller hver dag!

Har fått kommoden fra helvete til å stå rolig på samme plass uten å falle fra hverandre så må vel si meg fornøyd med det. En kommode med alt for mange deler og skruer og meget utfordrende når man gjorde omtrent alt alene. Var et par skruer jeg ikke tok høyde for som svigerbror kom og hjalp meg med. Var så irritert at jeg glemte å sjekke under topp-delen. Resten er mitt verk. Nå står ei lampe på toppen og plasseringen er perfekt. Skal ha klær i den siden jeg har brukt så mye skap-plass til mine ting i mangel på bod. I løpet av helga er planen det at det kommer til å se litt mer ryddigere på kjøkkenet også. Har latt ei eske stå på fryseren så lenge nå at det er på tide å ta det før den fryser fast. Vasket inni fryseren i dag også. Føler meg som en skikkelig husmor eller noe for jeg har også støvsuget, ryddet litt og tatt ut all søppel. Ikke verst på en fredag.


tirsdag, september 11

Spiseforstyrrelser

Track: Nirvana – Negative Creep

Jeg leser for tiden boken til Kristine Getz med det fengende bloggnavnet Dinosau. Hun har satt ord på mange års kamp for å bli frisk. Frisk fra sykdommen anoreksi. Frisk fra tvangstankene som gjorde kroppen sliten og som uten hjelp kunne endt med døden. Skammen og mørket, følelsen av å være ødelagt. Hun klarte ikke ta imot hjelp fra familien (slik jeg tolker det), det var skamfullt og nesten ekkelt. Intimitet ble vanskelig og tiden i året som burde vært fylt med mest glede, julen, ble vanskelig fordi julen også handler mye om mat. Har kommet så langt i boken at hun på det tidspunktet ble tvangsinnlagt slik at hun fikk hjelp til å takle sykdommen. Tok en stund før hun innså at hun var syk.
I dag er hun mer eller mindre normalvektig og det gleder meg veldig.

Selv har jeg lest bloggen hennes ganske lenge. Husker ikke når jeg la igjen mine første spor der men vil tro det er ganske tidlig. Å sette ord på sine følelser er ikke lett. Ikke minst når man kan få så mange grusomme kommentarer i ettertid, kyniske mennesker som vil gjøre alt for å ødelegge for deg og siden følelser i utgangspunktet er vanskelig å snakke om kjennes det som stikk i ryggen når noen konfronterer deg med det du har sagt og skrevet. Folk som ser ned på deg fordi du tør å sette ord på dine opplevelser. Jobbe mot noe bedre. Å skrive om dine opplevelser og innerste tanker til alle på en slik plattform som blogging kan gå begge veier. Folk som vil deg godt støtter deg, kommer med råd og viser respekt. Så har du de menneskene jeg har vært utsatt for. Kyniske, ekle, respektløse, hjernedøde.
Ikke alltid, heldigvis, men det gjorde at jeg valgte å skrive om mine tanker ett annet sted slik at de ikke kunne ødelegge mer. Støtten jeg fikk fra de som forstod eller bare ville vise sin medmenneskelighet er fraværende siden ingen nå kan lese hva jeg skriver. Det er likevel fint i perioder å få ut ting man har hatt på hjertet selv om ingen ser det.

Å leve med en spiseforstyrrelse, uansett hvilken er ikke noe jeg unner noen.
Bulimi og tvangsspising er noe de fleste ikke tar på alvor. Det fins masse kunnskap om anoreksi, mer enn de to andre. Tvangsspising har først de siste årene blitt akseptert som en sykdom. Anbefaler de som ikke vet hva det er å lese på denne linken. Jeg ville hatt denne diagnosen om noen tok meg på alvor. Det startet ganske tidlig i barndommen. Det var en trøst å spise god mat og det var det eneste jeg hadde kontroll over. Trodde jeg. Psykisk og fysisk tortur både hjemme og på skolen var en utløsende faktor. I mange år har jeg ønsket at jeg heller hadde valgt å ikke spise. Være tynn som alle andre og ha makt over maten på en annen måte. Være tynn istedenfor å bli sett på som lat og feit. Bli akseptert selv om det koster. Jeg syns fortsatt feite mennesker er ekle. Måten de spiser på, maten de velger, enorme mengder mat i mange tilfeller, å ikke innse at de har et problem. Like lenge har jeg hatet meg selv for det. Skammet meg over blant annet at jeg har vært klar over problemet men ikke valgt å gjort noe med det. Bare ventet på en kur som ville gjøre meg normal, som alle andre.

Jeg tror man må være klar for å gjøre noe med sin sykdom. Ta hånd om det på riktig tidspunkt. Dessverre er det slik at noen aldri blir klar over det på egenhånd eller før det er for sent. For de som har muligheten altså. Har mye mer kontroll over maten nå enn før. Jeg spiser jevnlig og spiser riktig. Som med alt annet mister man kontrollen iblant og det lærer man av. Har både hatt dager hvor jeg fråtser og dager hvor jeg nesten ikke spiser noen ting. Begge deler med vanskelige følelser og mørke tanker hvor løsningen har vært å enten miste kontrollen eller ha kontrollen over maten. En måte å takle det på som er feil på så mange måter, fortsatt. Det er en lang vei å gå men jeg har i alle fall begynt og er på god vei.
Støtten fra mine nærmeste har vært av ulik karakter. Noen stempler meg fortsatt som dum og feit enda jeg har gått ned i vekt mens de som virkelig vil meg vel støtter meg. Uten min godeste og fineste venninne hadde jeg nok sluttet for lenge siden. Gitt opp. I tider hvor jeg har hatt motgang har hun vist støtte og sagt at det kommer nye dager og man må ikke gi opp. Uten gode støttespillere er det vanskelig å lykkes. Man kan tro man klarer hele løpet på egenhånd men hva gjør man når man møter motgang og ikke klarer å se lyset i tunnelen. Uten Tias enorme støtte hadde det kanskje ikke vært noe Kristine i dag slik vi kjenner henne etter å ha lest boka. Han ga aldri opp og det påvirket Kristine.
Det er en fæl bok samtidig som den er fin. Anbefaler folk å lese boka. Hun har gitt så mye av seg selv i boka og brukt masse tid på den. Tatt tak i gamle følelser og tanker. Det står det respekt av.







mandag, september 10

Dansende løv

Track: Sondre Lerche – Go Right Ahead

Vinden blåser på utsiden.
Trærne svaier og bladene faller ned på bakken
etter en siste dans.
Det er definitivt blitt kaldere ute og det er dugg på bilruta.
Det er nesten litt fint også. En ny årstid. På vei mot snøfnugg og
kaldere tider.
På vei mot en ny vår og sommer. Gleder meg aller mest til sommeren igjen.
Først. Fine høstdager med elever og snøengler om noen måneder.
Regn som pisker mot ruta og
mørke kvelder med tente lys innendørs.

Google.


søndag, september 2

Fordeler og ulemper

Track: Patrick Watson – Words In The Fire

Å bo på en liten plass har klart sine fordeler og ulemper. Er ikke fullt så overbeist på fordelene enda men jeg forsøker så godt å tilpasse meg dette nye livet her i bygda.
For eksempel, det er ikke en helsekostbutikk her. Ikke som jeg har funnet i alle fall. Det betyr at jeg må lete etter alt jeg trenger til mitt kosthold i alle disse små butikkene. Litt her og litt der. Litt trim skader ingen men det er jo litt frustrerende. Noe fins ikke her i det hele tatt og da må jeg enten be mamma, som for øvrig ikke kan noe om mitt kosthold finne ingrediensene i byen eller så må jeg pent vente til jeg kommer dit selv.

Butikkene som er her syns ikke jeg er noe å skryte av. Det er lite utvalg, klær og sko er dyre og klærne er ikke akkurat i min størrelse med mindre jeg ikke vil bruke hele lønna på det. Jeg er vant med store butikker, stort utvalg og det at man finner alt på én plass.
Det positive med butikkene er jo at de ansatte har bedre tid til deg og det fins jo faktisk nettbutikker. På den tiden jeg skal være her burde jeg bli vant til det bygda har å tilby.

Jeg testet ut bygdas kor. Jeg vurderer enda om jeg skal synge der fast. Har vært yngst før i en forsamling av mennesker men dette er annerledes. Tror snittalderen på de som går der er mellom 45 og 50 år. Vi er på ulike steder i livet, jeg og de. Jeg føler meg skikkelig teit som enda ikke har minst en unge, er gift eller forlovet med noen og ett eget hus. Omtrent alle jeg har møtt og hilst på har nemlig det og  noen av de er yngre enn meg. Det er vel sånn bygdelivet er. Det er vel et par på jobben min som ikke har noen av delene men det er en stor arbeidsgjeng. Følelsen av å stå utenfor er stor og jeg liker det ikke. Likevel kan jeg ikke gjøre noe med det. Å være i et kor kun for musikkens del er ikke noe jeg ønsker. Vil ha hele pakken. Savner koret mitt i Tromsø. Musikk som jeg likte og mennesker på min alder (og noen eldre selvsagt) på ulike steder i livet og alle respekterte deg for den du var.

Noe som har vært skikkelig irriterende er at brannalarmen har gått to ganger på ei uke. Hva som forårsaker det vites ikke men det har ikke vært brann i det hele tatt. Første gangen var på mandagskvelden og noen orket ikke engang å komme ut i gangen for å sjekke. De bare ble inne. Det luktet litt rart ute i gangen så vi som var der banket på dørene og da kom det folk ut. Noen var irriterte, de så jo på film! Tenk om det faktisk brant ett sted?
Brannalarmen gikk igår også, på dagtid. Ikke så mange var hjemme men det var noen gutter som bare løp ut istedenfor å sjekke om det brant noen steder og nullstille alarmen. Kanskje de egentlig sitter inne og røyker noe ulovlig? Man kan aldri vite... Blir skikkelig skjelven av at alarmen går, vet aldri om det er falsk eller ikke. Definitivt en ulempe når man bor i samme bygg som mange andre.

En av fordelene med å bo her er at det ikke er så langt til alt.  Syv minutter til jobb, fem minutter til flere butikker, fem minutter å gå til nærmeste matbutikk. Selv om jeg nå har bil velger jeg heller å gå til butikken. Å gå til jobb kommer til å ta litt mer enn syv minutter siden det er noen kilometer dit. Nært til naturen og turløyper. Håper det blir flere fordeler i fremtiden...